Bare en rask opplysning! Siden det er overraskende dyrt å fly til og fra Island fant jeg ut at det var lurt å være tidlig ute, og bestilte nettopp billetten min hjem. Fredag 25. juni er jeg tilbake i Oslo (kl. 20:55, for de som er glad i detaljer). Er det lov til å glede seg litt? Jeg gjør det, jeg. Selv om jeg har det strålende her:)

Og forresten: GRATULERER MED NY JOBB, SIV! Flinka!

Valerica bestemte seg plutselig for at det var greit å prate med meg i går. Han stilte meg hele tre spørsmål: How are you? Do you work? Are you single? Interessant utvalg og rekkefølge. Jeg benyttet sjansen til å lurkikke på rommet hans, siden han sto i døråpningen. Det eneste jeg så var en hylle med minst 5 doluktsprayflasker og noen øl.  Moren hans sender mat hver uke, så kanskje hun sender nye forsyninger med dospray også? Han er fra Spania og jobber på et kjøkken. Men han lager ikke mat, han forbereder maten. Det er stor forskjell på det, ga han beskjed om.

Det er utrolig herlig å kunne bevege seg rundt i huset uten å bekymre seg for Egil. Det er en helt annen stemning. Vi tre som er igjen vandrer rundt mye mer, lar dørene til rommene stå oppe (nå som vi ikke må stenge ut pipelukten) og Valerica har latt dosprayen være. Thorstein prøvde forresten å bruke en mikrobølgeovn for første gang i går. Da jeg kom ut på kjøkkenet var han kjempeflau fordi han hadde funnet noen pølser i fryseren som han ville tine, så han la dem inn i mikrobølgeovnen og skrudde på. Reidar hadde kommet inn mens han var oppe på rommet sitt en tur, og funnet to brente og ødelagte pølser i mikrobølgeovnen. Det hadde visst vært kjempeflaut, og for å beskrive det latet han som han gjemte seg under hatten sin mens han snakket. Sånne mikrobølgeovner er for ungdommen, sa han. Reidar hadde spurt han også om hvem som roter og griser sånn, så nå driver vi og skryter av hverandre og skylder på Egil, alle sammen.

I går var jeg på Hjaltalín konsert igjen, og det var flotte greier! De avsluttet med to morsomme coverlåter, og fikk bevist at Beyonces ”Halo” er en strålende sang hvis det er Hjaltalín som spiller og synger. Men alt blir jo tross alt bedre med fagott og horn. Til og med Michael Jacksons ” Don’t Stop ‘Till You Get Enough”, som allerede er ganske så fengende.

Nå er jeg godt i gang med min første ullgenser! Se:

Jeg klarte til og med litt mønster! Jeg har trua på at det her kan gå bra. Ja, og for å skryte litt mer må jeg bare fortelle at jeg nå har lært meg å like øl. Det tok 6 år, men jeg klarte det til slutt! Disse voksensmakene kan bare gå og legge seg. Bortsett fra kaffe, men det gidder jeg ikke lære meg. Te er jo mye bedre og sunnere uansett.

I dag våknet jeg av at Reidar kom inn i huset med en gjeng andre mennesker. Jeg kjente igjen stemmen til moren til Egil, men det var i hvert fall tre menn til. Rommet til Egil ble låst opp, og en diskusjon mellom ham og de andre satte i gang. En blanding av at jeg var kjempetrøtt og at alle snakket  i munnen på hverandre på islandsk, gjorde at jeg ikke fikk med meg stort mer enn at Egil sa ordet lege ofte, og hørtes ikke spesielt fornøyd ut. Det endte med at alle gikk ut. Jeg håpet selvfølgelig på at det var noen som hadde kommet for å tvangsinnlegge ham, men ble likevel ganske overrasket da jeg snakket med Reidar og han kunne bekrefte at dette stemte. Han kom og banket på døren min og fortalte at moren til Egil, to politimenn og en lege hadde kommet og hentet ham i dag. Han måtte bli med og låse opp døren fordi Egil latet som han ikke var hjemme, og tok ikke telefonen.

Det virket som om Reidar syntes det hele var utrolig spennende. ”They took him to the place for the stupids!” sa han sjokkert. ” I did not know he was crazy, but he police came and made me open the door and they took him! And the doctor who came is my doctor too. His name is Thorbjørn and he is very nice. He is from Norway!”.   Så da vet jeg det. Da jeg fortalte at han har oppført seg som en gærning lenge ble han fryktelig oppgitt over at jeg ikke hadde sagt noe.  Han så deretter på døren til Valerica og sa (alt for høyt) ” and I dont think this guy is ok, either. I have been wondering who has been making the mess everywhere, and I think he is the one pissing outside the toilet”. Jeg er enig, men siden Valerica var hjemme var det ikke ideelt å stå og snakke stygt om ham rett utenfor døren hans, så jeg fikk raskt samtalen over på Egil igjen. Reidar visste ikke hvor lenge han kom til å bli borte, men jeg håper jeg får overbevist ham om at  Egil må flytte ut hvis han kommer tilbake. Men konklusjon: jeg bor i et hus uten Egil! YEAH! Jeg krysser fingrene for at han blir in the place for the stupids ut juni.

På vei til biblioteket i dag møtte jeg Reidar. Han kom gående mot meg meg to malingsspann med gullmaling (uh-oh), håret til alle kanter, og et stort glis om munnen. Han gikk raskt forbi meg mens han ropte «here comes Christmas! Hihihihi» og nikket mot snøen som kom i løpet av natten. Det var et av få fine Reidar-øyeblikk. Kanskje Egils galskap har gjort at jeg ikke lenger irriterer meg så mye over ham? Jeg grugleder meg til å komme hjem og se hva som er malt. Jeg er derimot ikke spesielt fornøyd med snøen. Jeg vet jeg sa at jeg elsker snø for noen blogginnlegg siden, men ikke i april. Det er nok nå. Jeg vil ha vår! Eller, helst sommer, men vår funker også i noen uker.

Vi snakket konstant om mat i språkklassen jeg gikk i før påske.  Jeg fikk blant annet et tips fra en mann fra Ungarn om at risengrynsgrøten blir enda bedre hvis man bytter ut smør, sukker og kanel med sitron og vaniljesukker. Siden jeg liker både sitron, vaniljesukker og risengrynsgrøt måtte det her prøves ut. Jeg har nå lært at man ikke skal ta tips fra menn fra Ungarn som sier de jobber som kokk, når de egentlig jobber i kassa på KFC. Det var bare kjemperart. Sitron på grøten? Hva var det jeg tenkte på? Æsj. Og apropos mat: Egil har nå gått fra å spise ett måltid midt på natten til å spise egg konstant. Hvordan vet jeg det? Fordi det er eggeskall over alt. På gulvet på kjøkkenet, på gulvet på badet, på kjøkkenbenken, på vaskerommet, ved utgansdøren. Over alt. Men det betyr i det minste at han får i seg mat…

Argh, Egil blir bare teitere og teitere. Men i går skjedde det noe veldig rart: han smakte på maten til Valerica. Egil drev og klagde over at Valerica spiser for ofte, og at denne konstante doluktsprayingen hans ikke er godt for miljøet. Valerica ble tydeligvis lei av klagingen, for han avbrøt Egil og ba ham smake på maten. Til min store overraskelse gjorde han det, og han sa til og med at han likte den! Jeg er sjokkert. Jeg fikk et lite håp om at han har blitt litt friskere, men så våknet jeg kl. 4 i natt av høytlesning fra Koranen igjen. Så nei.

Thorstein har vært borte de siste dagene, for han reiste på bursdag til søskenbarnet sitt på torsdag. Han hadde pyntet seg før han dro, og var åpenlyst fornøyd med antrekket. Han hadde valgt en svart,lilla og hvitstripet skjorte, slitt dongeribukse og boots. Og slips, selvfølgelig. Vi må ikke glemme slipset. Det var tynt, knallgrønt og kort. Selve slipset pekte ned mot høyre og den greia bak (slipsvokabularet mitt på jobbes med, merker jeg) ned til venstre. Kombinert med det tannløse gliset da han kom spankulerende ned trappa, var det helt perfekt. Perfekt på en trivelig måte, ihvertfall.

Jeg har ekstreme konsentrasjonsvansker for tiden. Siden biblioteket har vært stengt store deler av påsken har jeg prøvd å jobbe hjemme, men det er jo så vanskelig! I går var endelig biblioteket åpent igjen, så da troppet jeg opp og satte i gang. Men det er ikke så lett å jobbe når man vet at alle andre har ferie, selv på biblioteket. Jeg fikk jo gjort litt, men brukte alt for lang tid på å være fascinert over damen ved siden av meg som hørte på Mamma Mia-soundtracket i 6 timer i strekk, og på å tenke ut irriterende ting man kan gjøre på en lesesal. Er ikke de her supersøte og potensielt sykt irriterende? Jeg må ha dem.

Jeg ble tatt med på Hjálmar-konsert igjen i går. Stas! Så nå har jeg altså vært på 3 konserter på 3 måneder, og det er ganske så bra til å være meg. 9. april blir det Hjaltalín-konsert igjen, og jeg gleder meg! Jeg tror grunnen til at konserter her er så fint er fordi de er på små kafeer eller barer, så det blir ikke så bråkete og masete, bare kos. Kanskje ikke så imponerende at jeg drar på konserter med de samme bandene, men de spiller ofte og er bra, så det burde jo telle litt i min plan om å bli konsertmenneske.

Jeg har nå kjøpt meg garn og skal endelig sette i gang med min første ullgenser. Planen er at det her:

Skal bli til det her:

Jeg skal klare det!

Når jeg vet at de fleste nå har ferie og koser seg med familien får jeg litt hjemlengsel. I går savnet jeg mamma, pappa og lillebror sånn at jeg dro på butikken og kjøpte meg brunost. Det var et merkelig innfall, men det hjalp faktisk. Nå sitter jeg og spiser kavring med brunost og bringerbærsyltetøy og kan informere om at hvis man ikke har ostehøvel, fungerer potetskreller forholdsvis greit.

Ellers har Egil gått fra komisk og underholdene til irriterende og litt skummel.  Han har sluttet å vaske seg og er kritthvit i ansiktet. Kombinert med den konstante stressa og sure minen er det ikke en god look. Han ble selvfølgelig rasende da han kom hjem og hørte at det hadde vært noen her og spurt etter ham. Det er vanskelig å beskrive samtaler, så dere får heller lese hele greia:

Valerica: There was a huge man here earlier today. He was banging on my window and asking for you.

Egil: Who was it? Was it the police? Was it the police? It was probably the police. WHO WAS IT?!

Valerica: I don’t know. He woke me up, it was annoying. And he was big.

Egil: Never let any of these people in the house. Never.

Tonje: Your mother was here too, with that guy.

Egil: My mother? She is not my mother, she only says she is. NEVER LET THEM IN!

Jeg vet at det er moren hans, for jeg har snakket med henne flere ganger når hun har vært på besøk her. Men jeg kranglet selvfølgelig ikke på det, og trakk meg stille tilbake. Jeg tror ikke Valerica skjønner hvor syk han faktisk er. Ikke skrem en paranoid gærning med at det har vært en svær kar her som ville ha tak i ham.

Thorstein, derimot, skjønner hva som foregår. Jeg tok mot til meg og spurte ham om jeg er den eneste som tror Egil er gal i går. Heldigvis er han helt enig med meg. Han ga også beskjed om at han skulle passe på, så da har jeg i det minste en tannløs og trivelig gammel mann på min side. Jeg  vurderer å snakke med mammaen til Egil hvis hun kommer tilbake, for det kan jo ikke fortsette sånn.. Akkurat nå er jeg så irritert at jeg har mest lyst til å gjemme risen hans, men jeg får vel heller prøve å være usynlig.

Det har oppstått krig i kollektivet. Og ikke en hvilken som helst krig. En luktkrig. Problemet er selvfølgelig Egil igjen. Han røyker pipe på rommet sitt og rett utenfor vinduet mitt og det lukter virkelig helt grusomt. Nå viser det seg at det ikke bare er jeg som er lei av lukten. Valerica har nemlig kjøpt seg dospray med ”blomsterlukt” og han er ikke redd for å bruke den…  ”Psssssssssshhhh” sier det hver gang han går ut. Han holder ned sprayeknappen hele veien fra rommet sitt til do eller kjøkkenet. Sprayen har en utrolig sterk og merkelig kjemisk blomsterlukt, og dette blandet med tørrfiskmiddagene til Thorstein blir virkelig herlige greier, skal jeg si deg.

Så hva gjør jeg? Jo, jeg slenger meg med jeg også. For vet du hva jeg fant på IKEA i går? Duftlys. Og ikke hvilke som helst lys. Duftlys med usunn mat-lukt! Moahahahaha!  Egil kommer til å eksplodere! Jeg hater duftlys, men mine passiv aggressive tendenser tok fullstendig overhånd og jeg måtte bare ha dem. Det ble en pakke med tre lys som lukter sjokoladekake, kanelboller og karamellpudding.  Jeg tente på sjokoladekakelyset med en gang jeg kom hjem, og det lukter faktisk sjokoladekake. Jeg har alltid fått hodepine og blitt kvalm av duftlys, men jeg tror en blanding av skadefryd og at det ikke er blomsterlukt gjør at jeg takler det. Jeg synes nesten det lukter godt. Nå tror forhåpentligvis Egil at jeg spiser sjokoladekake hver dag og blir så sint at han flytter ut, Valerica skjønner at dosprayen ikke er nødvendig, og Thorstein synes det er koselig at det lukter bakst. Og så er det jo riktig så trivelig med levende lys på rommet.

Til tross for mine onde duftlysplaner prøver jeg å være så hyggelig som mulig med Egil. Det hjalp nemlig ikke at han fikk snakket med meg om hvem som skal få komme inn i huset. Da jeg møtte ham utenfor døren i går spurte jeg smilende hvordan han har det. Han så irritert på meg mens han suttet på pipen sin og mumlet ”I’m relaxing” . Så gikk han og stilte seg rett rundt hjørnet av huset. Siden hjørnet er 1 meter fra inngangsdøren, og han stakk hodet fram rundt hjørnet og skulte på meg mens jeg fant fram nøklene, ble det ganske rart. Jeg vet ikke om jeg skal le eller være redd, jeg. Mens jeg skrev dette nå kom det jeg tror er mammaen til Egil og en høy skalla mann med svart frakk som virket veldig oppgitt og banket på. De ville ha tak i Egil, og ga seg ikke før de hadde fått spurt alle som bor om vi vet hvor han er. Jeg krysser fingrene for at det er en psykiater som har kommet for å få ham tvangsinnlagt. Hvis ikke kommer han vel og kjefter på meg for at jeg lot dem komme inn i huset.

Egil bare går rundt og surmuler, later som om han ikke ser meg, og nekter å hilse for tiden. Det er ikke særlig høflig. Men i går kveld var han kjempestressa og kom stormende ut av rommet sitt hver gang jeg gikk ut på kjøkkenet. Han sa aldri noe, han bare så på meg, og så gikk han inn igjen. Veldig merkelig. Men så banket det på døren til rommet mitt. Jeg gikk og åpnet, og der sto Egil og så kjempesint ut. Igjen var samtalen så kort at det er like greit å bare skrive den ned:

Egil: You let my friend in the house the other day

Tonje: Yes

Egil: Please forwardly NEVER let anyone into the house who
doesn’t live here. DO YOU UNDERSTAND?

Jeg nikket og lukket døren. FREAK! Hadde det ikke vært for at han er mye lavere enn meg og er dårlig i engelsk på en jålete måte («please forwardly»? ærlig talt), hadde det vært mye skumlere. Problemet er tydeligvis at jeg lot den franske vennen hans kommet inn for å sette igjen en bag til Egil her en dag. Jeg håper han slutter å stresse rundt og se skummel ut nå som han har fått gitt meg denne beskjeden. Paranoide galing.

Men i det siste har jeg bare fortalt dere om kjipe ting som har skjedd hjemme. Nå er det på tide med litt trivelige Reykjavik-ting! Jeg skal bare jobbe med prosjektet i påska, men siden det har vært fantastisk vær de siste dagene har jeg tatt meg tid til flere turer, og på noen av dem ble kameraet med, til og med. Jeg har ikke fått lest så mye i Dummies-bildeboken enda, men her er noen bilder likevel.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Natt til mandag våknet jeg av at Egil satt alene og leste høyt på kjøkkenet. Det var vel mer roping enn lesing, egentlig. Jeg lå en stund og vurderte om jeg skulle stå opp og spørre hva som foregikk, men kom fram til at det var best å holde seg på rommet. Etter en stund ble han ferdig, og da hørte jeg Valerica gå ut på kjøkkenet. Egil ble helt i hundre og begynte å fortelle at han kom til å dø av maten han spiser. Valerica svarte kort og kom seg tilbake på rommet. Men Egil hadde ikke tenkt å gi seg med det første. Han banket på døren hans og prøvde å gi ham en eller annen medisin, for så å rope «NEVER GO TO THE DOCTOR ANYMORE, NEVER GO TO THE DENTIST ANYMORE, THEY ARE ALL PART OF A CONSPIRACY AND WILL KILL US». Slik fortsatt han i evigheter. Valerica prøvde å fortelle at han skulle tidlig opp dagen etter og måtte legge seg, og Egil lot ham etter hvert lukke døren.

Jeg la meg for å sove, men noen minutter etter hørte jeg Egil banke på døren hans igjen. Da hadde han tydeligvis vært og hentet risen sin og sa at han skulle lage ris til Valerica. Han takket pent nei, men Egil bare fortsatte bablingen. Han kunne nå fortelle at han er rabbiner, og spurte om Valerica visste hva ramadan er. Ifølge Egil er det nemlig ramadan nå. Egil er altså en jøde som markerer den muslimske fastemåneden 5 måneder for tidlig. Valerica endte til slutt med å gå med på å spise ris med ham dagen etter, hvis han kunne få gå og legge seg nå. Så ble det heldigvis stille.

Jeg håper virkelig han var full, for hvis ikke er han jo gal. Jeg merker jeg er litt bekymret for om jeg bor med en gærning, så da jeg møtte på Egil i dag spurte jeg hva det var han leste høyt. Jeg spurte vel mest for å gi ham en sjanse til å unnskylde seg for at han var full og bråkete, men det skjedde ikke. Samtalen var så kort at det er greiest å bare skrive ned hele greia:

Tonje: Were you reading out loud in the kitchen the other night?

Egil: Oh, yes.

Tonje: What were you reading?

Egil: The Koran

Tonje: Ok. I thought you said you’re not religious?

Egil: No, I’m not religious.

Så gikk han på rommet sitt og lukket døren. Jeg ble ikke særlig mye klokere av den samtalen, altså. Det blir i hvert fall ikke kjedelig når man bor med Egil. Men  jeg savner Holmen.

Jeg har i flere dager gått og lurt på hvorfor ALLE islandske menn har skjegg eller bart. Greit nok at de er trendy mennesker, men det får da være måte på hvor mange som slenger seg på bartetrenden, tenkte jeg. Trondheim kan bare gå og legge seg, for å si det sånn. Det var ikke før på torsdag jeg fikk høre at det er ”Bartemars”. Det er en kampanje startet av den islandske kreftforeningen for å få mer fokus på kreft blant menn. En maskulin versjon av den rosa sløyfa, altså. Alle menn kan være med på en bartekonkurranse og legge ut bilde av seg selv her. Som både trønder og skjeggfan synes jeg det er en yppelig kampanje (heldigvis går de fleste for skjegg heller enn bare bart). Men det var i grunnen litt mer underholdene da jeg ikke visste om kampanjen.

Jeg er fortsatt litt flau over den episoden med Egil. Han har aldri vært så mye på kjøkkenet som nå, så jeg har ikke noe annet valg enn å møte på ham alt for ofte. Reidar er også her hele tiden, og i det siste har han snakket mye med tilhengertrekkeren om skip, mens de har løftet rundt på noen planker utenfor huset (gudene vet hvor det ble av steinene). I dag hørte jeg at han snakket om skip igjen, og plutselig ropte han «Close the door! We can’t let any of these stupids in!” Så smalt han igjen bildøren og kjørte fort bort. Jeg lurer på hva slags kjeltringopplegg han driver med nå.

Det regner hele tiden her.  Hadde jeg bare vært en av de som liker regn! En av de som synger og danser i regnet og hopper fornøyd fra sølepytt til sølepytt. Men jeg er ikke en av dem. Regn er vått, kaldt og bare prakk. Spesielt i en by hvor det blåser noe helt sykt, så det er umulig å bruke paraply. Det er ingen som kler seg etter været her, heller. Jeg har spurt flere islendinger hvorforde ikke gjør det, og de sier alle at de ikke bryr seg om det. De kjører over alt, så det er ikke så farlig. I dag har jeg prøvd å gjøre som islendingene og ikke brydd meg om været. Jeg gikk søndagstur mens jeg demonstrativt latet som om jeg ikke merket at det plaskregnet. Da jeg kom halvveis måtte jeg innse at jeg ikke er i stand til å ignorere regn, og bestemte meg heller for å prøve å være som disse regnelskerne. Jeg gjorde et forsøk på å hoppe fornøyd i en sølepytt for å se om det var gøy, men endte med å hoppe hardt på dammen i et desperat forsøk på å drepe den. Det var fullstendig ulogisk og må ha sett utrolig dumt ut. Jeg synes egentlig regn og skyer gjør seg best som pynt.