Merket som: Forberedelser

2010, tjohei!

Godt nyttår! Jeg tror 2010 kan bli et bra år. Siden over halvparten skal tilbringes på feltarbeid bør det bli bra! Jeg har funnet plass å bo i Reykjavik! Woho! Jeg skal bo her:

I en bunkers. Det ser sånn ut, ihvertfall… Men jeg har eget bad og rom og skal bo med 5 andre. Jeg vet ingen ting om disse menneskene, så jeg er ganske så spent! Siden jeg skal bo med 5 andre blir jeg nødt til å lære meg islandsk fort, og det er jo bra. Huset er midt i sentrum, i en koselig gate med masse kafeer og sånt, så hvis det er kjipt inne har jeg en god grunn til å være mye ute og henge med informantene mine.

Det har vært en veldig fin jul i år. Bildet av Cedric forklarer hvordan jeg føler meg:

(bildet av Cedric  fant jeg forresten her.Ta en titt hvis du også liker tegninger av tykke fulger som gjør rare ting). I jula har det som vanlig vært massevis av familieselskaper, vennemiddager og andre trivelige ting. Jeg skal snart opp til farmor for å spise kveite og lutefisk, for julen er heldigvis ikke helt over ennå!

Nå har jeg kjøpt meg nytt kamera og det er jo så mye å sette seg inn i! Det finnes en Canon 450D for dummies-bok som snart skal bestilles og pugges. Jeg har knipset bilder i flere dager nå og jeg lærer jo litt mer hver dag. Jeg skal legge ut noen når jeg har kommet meg til Reykjavik.

Jeg har bestemt meg for å skrive brev når jeg reiser. Jeg er så glad i å skrive brev! Og siden alle proffe antropologer skriver brev på feltarbeid må jeg også gjøre det. Kanskje det er en del av å være en god antropolog? Jeg gleder meg til å finne fint brevpapir og forsegle konvolutten med talg-dingsene mine. Det finnes så mye fint som jeg er overbevist om at ville gjort både brevene mine og feltnotatene bedre. Man kan jo ikke skrive dårlige feltnotater med disse blyantene: Og brevene blir jo ekstra bra hvis man skriver dem med smencils! Brev som lukter druer! Eller sjokolade! Eller sukkerspinn! Fantastisk. Men jeg har jo ikke penger til sånt. Hvis du har lyst på brev (uten lukt, desverre) er det bare å si ifra, så skal jeg sende. Det finnes jo ikke noe bedre enn å finne et håndskrevet brev i postkassen! Men nå må jeg avslutte for jeg skal spille Call of Duty med lillebror før jeg skal opp til farmor og spise.

Go volunteer at a soup kitchen, you pretentious fuck

Nå er det litt under en måned til jeg drar. Hjelp. Jeg har nettopp vært på veiledning og jeg kan igjen slå fast at veilederen min er svært kul. Hun hadde som alltid mange gode synspunkt og tips. Blant annet kunne hun informere om at jeg kommer til å føle meg totalt mislykket etter to måneder, men da skal jeg bare sende henne en mail, så skal hun fikse det. Det var jo både skummelt og betryggende på én gang.  Hun ga også beskjed om at det er viktig å ta en liten ferie i mai for å få litt avstand og et nytt perspektiv, og foreslo at jeg kunne «plaske rundt i varme kilder i noen dager». Det var akkurat slik hun ordla seg.  Jeg gleder meg allerede til obligatorisk plasking i varme kilder i mai.

Og norsk også. Så hadde det vært mye lettere å lære islandsk. Jeg har kjøpt bok og cd-er, men jeg må innrømme at jeg mister helt motet av tanken på kasus og disse rare bokstavene og tegnene. Jeg vil lære, altså, det bare virker så fryktelig vanskelig. Hæ betyr hei på islansk, forresten. Og for en trønder kan det skape noen interessante situasjoner. Men når jeg graver meg ned i vanskelig islandsk grammatikk og alt ser mørkt ut, prøver jeg å tenke på fine ting på Island. Man har jo de typiske tingen, som hval, geysirer, varme kilder, vulkaner, sigur rós og isbreer. Men så har man også endel ting folk flest ikke tenker over, blant annet at de har verdens beste cola! VERDENS BESTE COCA COLA (fordi den lages med det islandske vannet, som er verdens beste vann). Jeg er ikke så glad i Cola, men likevel. Det er ganske mange som liker Cola, altså er Reykjavik stas. Reykjavik har også en veldig ung befolkning. Mange av dem er veldig hippe og trendy. De elsker design, ny musikk og kunst og sånn (ikke bare regnet som gjør at Reykjavik kan minne om Bergen, altså). Personlig synes jeg det virker litt slitsomt, men det havner likevel på lista over positive ting fordi jeg da kanskje kan gi noen denne festlige plakaten:

En annen positiv ting er at Reykjavik ofte kalles Kardemommeby fordi det er så trygt og trivelig der. Siden jeg ikke eier retningssans passer det bra, for da kan jeg gå meg bort så mye jeg vil. Og da slipper jeg å irritere meg over at folk mener at jeg ikke kan gå hvor jeg vil når jeg vil. Det skjer overraskende ofte i Oslo. Hadde alle gått rundt  akkurat hvor og når de ville hadde det ikke vært så farlig, tenk. Men den diskusjonen trenger jeg vel ikke å ta her. Det med at designere prøver ut ting i Reykjavik fordi folk der er så motebevisste er forresten bare tull. Det med designerne, altså. Det med motebevisstheten er visst sant.

Nå er det ikke lenge til jeg skal hjem til jul, heller. Jeg drar på onsdag, og før det må jeg flytte hele rommet mitt opp på loftet. Jeg trodde det kom til å gå kjempefort, men det viser seg at mine romflyttingsferdigheter er svært dårlige. Jeg startet med å legge alt jeg har i en haug på senga,  så det skulle bli lett å sortere det i esker. Den haugen er nå min fiende. Etter to The Office-episoder, et blogginlegg, et facebook-album og utallige tilfeldige youtube-videoer er den fortsatt like stor, og om mulig enda mer irriterende. Jeg har nå planer om å flytte min nemesis Haugen ned på gulvet så jeg har et sted å sove i natt.

Hold godt på julepynten!

Forrige søndag tente vi julegrana på Holmen. Jeg og Hanne varmet opp gløgg og kjøpte inn julekaker.  Det kom en nyinnflyttet mann gående ut av blokken midt i «Deilig er Jorden».Vi sto i halvsirkel rundt utgangsdøren, så han måtte gjennom ringen for å komme seg ut. Det er tydelig at han ikke leser oppslagene på korktavlen godt nok, for han så vettskremt ut. Det var fint.

Da jeg gikk av banen på majorstua i dag så jeg en mann i sparkebukse. Jeg blir somregel irritert på slike rare trender, jeg har blant annet et intenst hatforhold til tights. Har du ikke fått det med deg, vil denne siden raskt oppdatere deg på mine tanker rundt plagget fra helvete. Her er et lite utdrag:

Men sparkebukse blir for sært til at jeg klarer å irritere meg over det. Det er ser teit ut på en morsom måte, og hvis folk har lyst til å gå rundt som gigantiske babyer, så vær så god. Skulderputer, derimot, er ikke morsomteit, det er  bare teit. Siden alle kjoler i alle butikker i hele Oslo nå har skulderputer har jeg problemer med å finne meg en julekjole. Jeg tror jeg begynner å bli gammel, eller kanskje bare veldig lite trendy.

Nå er det på tide med en oppdatering på Island-greia, siden det tross alt er det denne bloggen skal handle om. Det har ikke skjedd stort siden forrige post siden jeg har hatt en 8-timers skoleeksamen som tok opp mye tid. Men jeg sender e-poster i hytt og pine om leilighet, språkkurs og informanter. Jeg har funnet ut at ønsket om å ta båt til Island viser seg å bli litt vanskelig. Den har nemlig sluttet å gå fra Bergen. Jeg får heller ta den tilbake, for den går fortsatt til Danmark. Da tror jeg at den går innom Shetlandsøyene og Færøynene også, så det kan jo bli riktig så trivelig! Grunnen til at jeg tror (og ikke vet) er fordi nettsidene ser ut til å være laget for å forvirre folk. De fleste islandske nettsider er sånn. Informasjonssidene om språkkurs for nybegynnere er  kun på islandsk, for eksempel. Personlig synes ikke jeg det er kjempelurt.

Nok om Island for i dag. På lørdag ryddet vi og vasket hele leiligheten. Nå har vi  til og med pyntet til jul, så nå er leiligheten full av dorullnisser, og Paris har fått på seg finstasen. På søndag jobbet jeg på barnesøndag på museet, hvor vi lagde julepynt. Jeg lagde en superfin St. Nicholas-figur som jeg mistet i et gjørmehull da jeg gikk av t-banen på Holmen.

Dorullnisser!

Alle får nisselue

Jammen, Eli

Takket være Ingrid har jeg nå kontakt med ei som var med på å skrive den nye loven om fødselspermisjon på Island. Fantastisk!  Nå trenger jeg bare et sted å bo, flybilletter og språkkurs. Og informanter, da. Men jeg drar jo ikke før en gang i januar, så det her kan gå bra. Og hvis det går treigt innimellom (noe vi har fått streng beskjed om å forberede oss på, for det hører visst med på feltarbeid) har jeg en plan. Jeg skal nemlig bli kjempeflink til å ta bilder!  Jeg tror det her er en ypperlig anledning til å lære. Lurt er det også, for det hjelper meg til å huske, gjør det morsommere å utforske byen, også kommer jo masteroppgaven min til å bli så fin! Og det her er ikke som den gangen jeg skulle bli kjempeflink til å spille gitar og piano. Eller da jeg skulle bli glassblåser. Nope. Det her skal jeg få til, bare vent! Det vil jo også gjøre bloggen mer underholdende for dere, både fordi bilder spriter opp teksten og fordi dere kan gjøre narr av meg hvis jeg ikke blir flink. Og hva er vel bedre enn litt narr i hverdagen? Forholdsvis lite, vil jeg si.

For å feire at jeg har kontakter på Island tok jeg meg fri på søndag. Jeg bakte eplepai og så på Teodors Julekalender hele dagen. Det var trivelig!  Du har sikkert sett Teodors Julekalender før, siden det ble sendt som julekalender på NRK i 1986 og 1991 (jeg husker spesielt godt runden i 86). Det handler om en bamse og en trønder i et stubbehus. Flotte greier, altså. Hvis du nå tror jeg har brutt regelen om å ikke se på julekalender-dvd-er før desember så har du sannelig dummet deg ut. Teodors Julekalender finnes jo ikke på dvd (pinlig!).

The Innocent Anthropologist, the Boring Edition

For noen dager siden var jeg på møte med veilederen min. Det viste seg at hun er fornøyd med prosjektbeskrivelsen, og da ser det ut til at alt er i orden. Etter å ha vært glad i noen timer slo det meg at jeg skal til Island for å forske på noe i 6 måneder. I 6 måneder. Det er så lenge det. Jeg mener, et halvt år!  Samme prosjekt  i et halvt år!  Og her snakker vi ikke spørreskjema og intervju, men deltakende observasjon. Med nybakte foreldre. Jeg kommer jo bare til å gli rett inn. Nei, jeg gjør ikke det!  Jeg har da vel ikke barn, jeg er ikke gift, og JEG KAN IKKE ISLANDSK!

Nigel Barley har lært meg at det er mulig å få mye ut av feltarbeid som går til helvete med «The Innocent Anthropologist: Notes From A Mud Hut» (anbefales!).  » The Innocent Anthropologist: Notes From A Small Apartment Quite Like The One I Used To Live In» , derimot, mister litt av sjarmen…

Blogg

Denne bloggen ble laget så jeg enklere kunne holde folk oppdatert på feltarbeidet mitt. Etter jeg hadde laget den kom jeg på at man ikke kan skrive om feltarbeidet sitt på en blogg, det er jo feil på alle slags måter. Gudene vet hva jeg tenkte på. Så hva kan jeg skrive om da, folkens (ja, mine kjære lesere, jeg kaller dere «folkens». Og nå kalte jeg dere «mine kjære lesere». Jeeez)? Jo, MEG! MOAHAHAHA! En hel blogg om bare meg! Og Island, da. Alt jeg gjør på Island som ikke har noe (eller lite) å gjøre med feltarbeidet, altså.  Forhåpentligvis blir det veldig lite å skrive her, siden jeg er kjempeopptatt med å henge med foreldre i fødselspermisjon, men ifølge folk som har vært på feltarbeid har man veldig mye fritid. Så da får jeg se til å bli et utrolig spennende menneske som er villig til å skrive om seg selv. Jeg skal ikke dra før første uka i januar, så før den tid skal jeg fortelle hvordan det går med forberedelsene av prosjektet. Fram til jul blir dette altså en ufattelig spennende blogg om mine dager på lesesalen i 7. etg.

Alle de som leser dette vet jo allerede at jeg skal se på fødselspermisjon på Island, og da spesielt fokusere på forskjeller mellom morskap og farskap. Hvis du ikke visste det, får du se til å ta deg sammen og høre etter når jeg snakker. Mer detaljert er det ikke enda, men med en gang jeg finner ut av alt, skal jeg skrive det her. Forhåpentligvis skjer det ganske snart, hvis ikke kan dette fort bli en blogg om å drive dank i Oslo. Planen er å skrive en bra prosjektbeskrivelse. Det trodde jeg kom til å bli kjempelett, men der tok jeg sannelig feil!  Jeg bare surrer og får ikke skrevet noen ting. Så:

Jobbe mer. Jeg vet det. Men det er jo lettere sagt enn gjort… Nå er jeg i det minste i gang med bloggen min.