Nå er det litt under en måned til jeg drar. Hjelp. Jeg har nettopp vært på veiledning og jeg kan igjen slå fast at veilederen min er svært kul. Hun hadde som alltid mange gode synspunkt og tips. Blant annet kunne hun informere om at jeg kommer til å føle meg totalt mislykket etter to måneder, men da skal jeg bare sende henne en mail, så skal hun fikse det. Det var jo både skummelt og betryggende på én gang.  Hun ga også beskjed om at det er viktig å ta en liten ferie i mai for å få litt avstand og et nytt perspektiv, og foreslo at jeg kunne «plaske rundt i varme kilder i noen dager». Det var akkurat slik hun ordla seg.  Jeg gleder meg allerede til obligatorisk plasking i varme kilder i mai.

Og norsk også. Så hadde det vært mye lettere å lære islandsk. Jeg har kjøpt bok og cd-er, men jeg må innrømme at jeg mister helt motet av tanken på kasus og disse rare bokstavene og tegnene. Jeg vil lære, altså, det bare virker så fryktelig vanskelig. Hæ betyr hei på islansk, forresten. Og for en trønder kan det skape noen interessante situasjoner. Men når jeg graver meg ned i vanskelig islandsk grammatikk og alt ser mørkt ut, prøver jeg å tenke på fine ting på Island. Man har jo de typiske tingen, som hval, geysirer, varme kilder, vulkaner, sigur rós og isbreer. Men så har man også endel ting folk flest ikke tenker over, blant annet at de har verdens beste cola! VERDENS BESTE COCA COLA (fordi den lages med det islandske vannet, som er verdens beste vann). Jeg er ikke så glad i Cola, men likevel. Det er ganske mange som liker Cola, altså er Reykjavik stas. Reykjavik har også en veldig ung befolkning. Mange av dem er veldig hippe og trendy. De elsker design, ny musikk og kunst og sånn (ikke bare regnet som gjør at Reykjavik kan minne om Bergen, altså). Personlig synes jeg det virker litt slitsomt, men det havner likevel på lista over positive ting fordi jeg da kanskje kan gi noen denne festlige plakaten:

En annen positiv ting er at Reykjavik ofte kalles Kardemommeby fordi det er så trygt og trivelig der. Siden jeg ikke eier retningssans passer det bra, for da kan jeg gå meg bort så mye jeg vil. Og da slipper jeg å irritere meg over at folk mener at jeg ikke kan gå hvor jeg vil når jeg vil. Det skjer overraskende ofte i Oslo. Hadde alle gått rundt  akkurat hvor og når de ville hadde det ikke vært så farlig, tenk. Men den diskusjonen trenger jeg vel ikke å ta her. Det med at designere prøver ut ting i Reykjavik fordi folk der er så motebevisste er forresten bare tull. Det med designerne, altså. Det med motebevisstheten er visst sant.

Nå er det ikke lenge til jeg skal hjem til jul, heller. Jeg drar på onsdag, og før det må jeg flytte hele rommet mitt opp på loftet. Jeg trodde det kom til å gå kjempefort, men det viser seg at mine romflyttingsferdigheter er svært dårlige. Jeg startet med å legge alt jeg har i en haug på senga,  så det skulle bli lett å sortere det i esker. Den haugen er nå min fiende. Etter to The Office-episoder, et blogginlegg, et facebook-album og utallige tilfeldige youtube-videoer er den fortsatt like stor, og om mulig enda mer irriterende. Jeg har nå planer om å flytte min nemesis Haugen ned på gulvet så jeg har et sted å sove i natt.

For noen dager siden var jeg på møte med veilederen min. Det viste seg at hun er fornøyd med prosjektbeskrivelsen, og da ser det ut til at alt er i orden. Etter å ha vært glad i noen timer slo det meg at jeg skal til Island for å forske på noe i 6 måneder. I 6 måneder. Det er så lenge det. Jeg mener, et halvt år!  Samme prosjekt  i et halvt år!  Og her snakker vi ikke spørreskjema og intervju, men deltakende observasjon. Med nybakte foreldre. Jeg kommer jo bare til å gli rett inn. Nei, jeg gjør ikke det!  Jeg har da vel ikke barn, jeg er ikke gift, og JEG KAN IKKE ISLANDSK!

Nigel Barley har lært meg at det er mulig å få mye ut av feltarbeid som går til helvete med «The Innocent Anthropologist: Notes From A Mud Hut» (anbefales!).  » The Innocent Anthropologist: Notes From A Small Apartment Quite Like The One I Used To Live In» , derimot, mister litt av sjarmen…

Denne bloggen ble laget så jeg enklere kunne holde folk oppdatert på feltarbeidet mitt. Etter jeg hadde laget den kom jeg på at man ikke kan skrive om feltarbeidet sitt på en blogg, det er jo feil på alle slags måter. Gudene vet hva jeg tenkte på. Så hva kan jeg skrive om da, folkens (ja, mine kjære lesere, jeg kaller dere «folkens». Og nå kalte jeg dere «mine kjære lesere». Jeeez)? Jo, MEG! MOAHAHAHA! En hel blogg om bare meg! Og Island, da. Alt jeg gjør på Island som ikke har noe (eller lite) å gjøre med feltarbeidet, altså.  Forhåpentligvis blir det veldig lite å skrive her, siden jeg er kjempeopptatt med å henge med foreldre i fødselspermisjon, men ifølge folk som har vært på feltarbeid har man veldig mye fritid. Så da får jeg se til å bli et utrolig spennende menneske som er villig til å skrive om seg selv. Jeg skal ikke dra før første uka i januar, så før den tid skal jeg fortelle hvordan det går med forberedelsene av prosjektet. Fram til jul blir dette altså en ufattelig spennende blogg om mine dager på lesesalen i 7. etg.

Alle de som leser dette vet jo allerede at jeg skal se på fødselspermisjon på Island, og da spesielt fokusere på forskjeller mellom morskap og farskap. Hvis du ikke visste det, får du se til å ta deg sammen og høre etter når jeg snakker. Mer detaljert er det ikke enda, men med en gang jeg finner ut av alt, skal jeg skrive det her. Forhåpentligvis skjer det ganske snart, hvis ikke kan dette fort bli en blogg om å drive dank i Oslo. Planen er å skrive en bra prosjektbeskrivelse. Det trodde jeg kom til å bli kjempelett, men der tok jeg sannelig feil!  Jeg bare surrer og får ikke skrevet noen ting. Så:

Jobbe mer. Jeg vet det. Men det er jo lettere sagt enn gjort… Nå er jeg i det minste i gang med bloggen min.