Vet du hva knurp er? Det visste ikke jeg før forrige helg, så med mindre dette er som da alle utenom meg plutselig visste hva elghufs er, så er det ikke et vanlig ord å kjenne til. Det er kaffeerstatning. Fattigfolk lagde knurp da de ikke hadde penger til kaffebønner, og det fikk jeg lage på jobb her om dagen. Det er en stekt (nesten brent) blanding av kokt potet, rugmel og vann som kvernes i kaffekvern og kokes kaffe på. Fristende? Jeg synes det høres ut som mat fra Roald Dahls bøker. SVK hadde likt knurp. Så da vet du hva du skal bestille hvis du kommer ut for en irriterende barista i fremtiden.

Nå er jeg ferdig med å være Agnes. Sommeren og turistsesongen er offisielt over, og det er fryktelig trist. Men akkurat da du trodde det ble slutt på museumsinnlegg så POW, begynner jeg å jobbe på Ibsenmuseet. Foreløpige høydepunkt fra den nye jobben er gjesten som trakk det blå skotrekket over hodet, og blikkene til ubekvemme gjester under opplesning av Asbjørnsens (kompisen til Moe, vettu) erotiske eventyr under kulturnatta på Ibsenmuseet. Hvis du ser den boka her

vil jeg anbefale deg å trekke deg unna pripne mennesker og barn før du åpner den. Tekstene er drøye, men de er ingen ting sammenlignet med illustrasjonene, som er…hva skal jeg si…ikke det man forventer å finne i en eventyrbok, i hvert fall.

Hvorfor har ingen spurt om autografen min eller om å få ta på meg etter jeg ble superkjendis og var avbildet i flere av landets aviser i helga? He? Det her er for dårlig.  (med «flere av landets aviser» mener jeg ALLE utgavene av Afteposten som ble trykket opp på lørdag. Det er ganske mange aviser, ass.)

Enda et lite jobbinnlegg tåler du vel? Jeg driver og leser meg opp på jobbrelaterte ting for tiden, som forskjellige typer tun, gårdsdrift, lafting og never. Det er overraskende spennende, men i dag nådde jeg punktet i boka hvor jeg ikke lenger henger med. Museumskunnskapsgrensen min, om du vil. Det sa fullstendig stopp, og det viser seg at grensen min er rett før smia. Jeg er ute av stand til å henge med på hva i alle dager som foregår i og rundt smia. Du kan jo lese selv, og se om du skjønner noe:

Det her må jo være en slags museumsspøk?

I dag var jeg tilbake på jobb etter en fin miniferie i Trondheim. Som du ser over så var jeg Agnes, og i dag var en av oppgavene å bære vanvittige mengder ved inn på Enerhaugen. Det var ganske så slitsomt, helt til jeg kom på at «winter is coming» er et godt svar til alle de utenlandske turistene som spør hva jeg driver med, der jeg går og bærer ved til vinteren. For det er jo sant. Etter hvert la jeg også på hviskestemme, noe som gjorde vedbæringen til en drøm. Jeg var dessverre ikke tøff nok til å prøve meg på «the cold winds are rising», men kanskje neste gang! De fleste svarte medfølende og begynte å snakke om dårlig isolasjon i trebygg, men noen få smilte lurt og nikket. Resten av uka skal jeg jobbe i kolonialen, så hvis du har noen gode tv-seriereferanser som passer til drops så er det bare å si fra.

Det kortet der er til meg selv, for det er det jeg er nå til dags. Badass. Og jeg har vannblemmer fra vedhugging og brannsår fra opptenning som bevis. Jeg er nemlig i gang med å være Agnes frå 1910 (noe som merkelig nok har gitt meg en enorm trang til å bli en «dagens outfit»-blogger)!  Jeg styrer i det lille huset hele dagen i kostymet mitt, og nå har jeg vanvittig lyst på hytte med vedkomfyr. Jeg går og tenker på det store deler av dagen, faktisk. Det er merkelig hvor lenge man kan tenke på vedkomfyrer uten å gå lei. Så jobben er altså fryktelig stas, men det er mange turister som synes levendegjøringen er rare greier. Noen spiller med mens de gjør hermetegn kontinuerlig under hele samtalen, andre blir brydd og trekker seg rolig tilbake, men de fleste smiler heldigvis, og snakker til meg som om jeg er fra 1910 og de er fra 2012, inkludert vittigheter om brannslukningsapparatet og alarmen.

Men etter to dager begynner jeg å se et snodig mønster, nemlig at de italienske mennene som kommer har en klar grense for hvor langt de er villige til å gå i skuespillet. De kommer inn og hilser og er kjempeinteressert mens jeg forteller hvor vi er, hvilket år det er og hvem jeg er. Så langt går alt fint og de smiler, ler, spiller med og kommer med små vitser mens de knipser bilder og stiller spørsmål.  Så kommer problemet. Jeg forteller at jeg har seks barn. «What did you say? Six children? THIS IS IMPOSSIBLE! I DON’T BELIEVE IT! NO,NO,NO, THIS IS NOT TRUE!” utbrøt den siste italieneren. De andre har vært mindre høylydte, men slår seg virkelig vrang når jeg forteller om barna.

Er det virkelig antall barn som er rart når du kommer inn i en bakgård og noen kommer bort til deg i skitne gamle klær og later som om det plutselig er 1910 og forteller at hun BOR i huset på museet? Er det egentlig det? De hjelper meg å kverne kaffe, smaker på vafler og diskutere bostandard som om vi var naboer i 1910, men seks barn? Nånei du, den må du lenger ut på landet med!  Enten så får man spille med eller så får man droppe det, ass. Jeg får lyst til å rope at jeg overhodet ikke heter Agnes, det er sørenmeg ikke 1910 og jeg bor da selvfølgelig ikke i et hus på et museum, men det kan jeg jo ikke. Jeg smiler og insisterer på at jo, jeg har seks barn, ramser opp navnene og viser hvor de sover om natta (på gulvet). Uansett hva jeg sier så klarer jeg ikke å overbevise dem, for dette var tydeligvis informasjonen som gjorde at de skjønte at det er noe muffens på gang her.  Spanjoler og russere har ingen problemer med antall barn, forresten. De synes det er fascinerende og ler når jeg forteller at vi sover åtte stykk på samme rom. Noen er så tøffe at de spøker om hvordan man får laget seks barn når man bor slik, og så holder de på å le seg i hjel. Jeg begynner også å bli ganske flink til å late som om jeg holder på å le meg i hjel. Jeg begynner også å bli flink til å generalisere. Antropologien er skylt ned i do.

De to neste ukene skal jeg forresten være frøken Aasa som er opptatt med ferieskolebarna, så hvis du er en av dem som vurderer å komme på besøk (hurra for deg!) så ville jeg ventet til uke  34 og utover, for da er jeg Agnes igjen.

Hohoho, jeg kom på at jeg skal hete Agnes i sommer, og det er ei seng i huset hvor jeg skal leke at jeg bor. Jeg kan ta Agnes i senga-vitsen/palindromet hver dag i hele sommer! Fyttirakkern, det kommer til å slå an i målgruppa 8-13 år, ass. Og til deg, selvfølgelig. Det er liten tvil om at du kommer til å le deg ihjel. Jeg gleder meg til å bli den nye Arne.