Du sitter i dette øyeblikk og leser bloggen til en superkjendis. I hvert fall bloggen til en person som har vært i VG. Så hvis du er skikkelig kjip kan du bytte ut superkjendis med agurknytt, men ærlig talt, du er da snillere enn som så. Siden jeg ikke leser VG selv (eller Dagbladet. Jeg blir altfor frista til å trykke på saken om mannen som mista penis da han snubla i handleposten til Ryan Gosling, så da er det bedre å bare kutte ut avisene) ble jeg tipsa av ei venninne, som skrev
Sekundene fra jeg leste det der til jeg fikk åpnet saken, gir overraskende god tid til å se for meg ekstremt stygge bilder av meg selv. Dobbelthaker og skjelende øyne fløy rundt i hodet mitt. Takk for midlertidig ekstrempanikk og innsyn i hvor forfengelig jeg faktisk er, Siv. Det viser seg at Siv mener et dårlig bilde av meg, er et bilde hvor jeg nesten ikke vises:
Saken er om Historisk Ferieskole på Folkemuseet, hvis du er interessert i sånt. Nå skal jeg gå ut og gi noen autografen min. Det vil de nok sette pris på når de hører om det bildet der.
Det er kun et år siden jeg var student, men så fort går det tydeligvis å komme ut av rutinen med eksamenslesing og oppgaveskriving. Så nå ligger jeg sånn her, og alt står heeeelt stille i hodet mitt. Men heldigvis er det 4.november snart. Da er det lov å høre på julemusikk (men julebrusen må vente til 1. desember!) så da blir nok alt mye bedre.
Som du kanskje har fått med deg, går jeg et år påbygning pedagogikk på NTNU i år, og nå skal jeg ut i praksis. På Levanger. Nå skal jeg prøve ikke å være for negativ, for jeg har ikke vært så veldig ofte på Levanger. Men det er vanskelig å være positiv når skolen ligger en og en halv time unna med tog. En og en halv time. Det er så langt det. Og sånn må jeg pendle i seks uker.
Men det er viktig å gjøre det beste ut av det, så nå skal jeg slutte å klage. Jeg har heller brukt litt tid på å finne ut hva man egentlig kan gjøre Levanger. For tenk om jeg mister toget og må vente et par time på neste, for eksempel. Vet du tilfeldigvis hva som er mottoet til Levanger kommune? Det vet jeg, og jeg elsker det: Levanger – triveligst i Trøndelag. Det er sørenmeg litt av en påstand, så nå håper jeg de leverer. Heldigvis viser det seg etter etter litt googling at Levanger er en gullgruve når det kommer til fritidsaktiviteter. Dette er noe av det jeg vil prøve å få med meg:
Museet med det rare i. Du hører at det her blir bra. Her er en beskrivelse av museet, skrevet av en eller annen entusiastiske sjel, ansatt i kommunen:
Martin Friberg er et unikum når det gjelder historiske gjenstander, og har laget sitt eget museum på gården Nordenget i Markabygda. Her finnes så å si det aller meste innen norsk bygdehistorie. Rifleløp, bajonett og kanonkule fra general Armfeldt vandring i 1718, bulldozere fra 1950-åra, fotoapparat fra 1800-tallet og nær sagt alt det som finnes mellom himmel og jord av øvrige bruksgjenstander, dingser og rariteter. Åpent i månedsskifte august/september. Museet kan for øvrig besøkes etter avtale med Martin Friberg, tlf. 74095376.
Her er Martin. Stilig kar!
SCORE! Håper jeg rekker å ringe Martin for å få sette rifleløp og dingser på Museet med det rare i.
Men så har vi også dette fantastiske museet. Kan bli litt prakk å komme seg dit, men altså, de har skuvsenger og skobeslag. Jeg vil dit. Jeg mener det:
Åsen museum
Ligger rett ved E6 i Åsen sentrum, 20 min. kjøring sør for Levanger. Her finnes et enormt mangfold av gamle gjenstander, fra skuvseng til gravferdsvogn, gra gamle brannpumper til skobeslag, fra tobakklader dyrket i Åsen under kringe til Åsen kinos gamle kinomaskin. Og selvfølgelig taustloftet.
Dette er litt enklere å komme seg til, og hvis jeg er riktig så heldig så er det spennende også:
Bilhistorisk museum
I Sjøgata 12 i Levanger sentrum finnes det gamle ”Hveding auto”. Kan besøkes etter avtale med Bymuseet.
Og sist, men ikke minst:
Arboretet
Et stille fristed i gangavstand fra Levanger sentrum. Et planterikt område med 1.100 forskjellige sorter av tre og busker fra innland og utland, alle behørig merket med norske og latinske navn.
Jeg elsker planter fra inn- og utland, spesielt når de er merket med både norske og latinske navn.
Så joda, det er mulig jeg må stå opp klokka 5, men jeg skal sannelig kose meg likevel! Og hvis du skulle ha noen gode Levangertips så setter jeg veldig pris på at du deler!
Jeg fikk lært barna vanvittig mye på kort tid da jeg var streng skolefrøken i Historisk ferieskole. Barna kan nå salmer, De ti bud, barnevers og kongerekker. Spanskrør, tran og bjelle er løsningen! tenkte jeg. Det er praktisk å vite nå som jeg snart er lærer! Så fant jeg denne huskelappen som en av elevene hadde mistet:
Det er kanskje greit at jeg skal ta et år pedagogikk likevel.
Jeg fikk seks barn til å spise flere porsjoner med lungemos i går . Ganske sikker på at det betyr at jeg er best. På livet sånn generelt, altså (og jada, de hadde plastpølser med lungemos i 1910). Synes i grunnen det er ganske godt selv, jeg.
Mye av pensum i norsk for yrkesfag er søppel. Virkelig bare ræl. Men heldigvis kommer jeg over noe fint og bra innimellom, som denne korte lydfila av Erlend Loe. Jeg kunne ikke vært mer enig i budskapet, så nå skal det lures inn i hodet på elevene mine. Og deg.
Jeg har alltid trodd jeg er en av de som synes fis er litt for morsomt. Som lærer i videregående skole har jeg nå lært at jeg har et klart og tydelig skille når det kommer til fisehumor. Ordet fis kan jeg nesten le meg ihjel av. Jeg fniser hver gang det er ski på tv, og det står fis både her og der. Jeg blir ikke lei det ordet. Det er ekstra stas når jeg er på Island, hvor de bruker «fis»i hytt og pine, for det betyr noe annet. Som om du ikke hadde ledd av det her:
Men fising, altså selve lyden og lukten, synes jeg ikke er morsomt. Tenåringsgutter, derimot, ELSKER det. I dag måtte jeg lage en regel mot fising i klasserommet. Den læreren er jeg. Jeg fant fram strengstemmen og sa setningen: «nå er det nok, fra nå av er det ikke lov å fise i mine timer!». Og du får ikke lov til å dømme meg før du har undervist et klasserom fullt av gutter som synes fiselyder er det artigste i verden.
Det som kan skje når man har jobbet på museum, er at man sitter stappmett og trykker på telefonen sin 1. juledag, og plutselig hører «TONJEEE! DU ER PÅ TV! TONJE! VET DU AT DU ER PÅ TV!». Så går man opp på stua, hvor bestemor og farmor er helt i hundre fordi jeg plutselig har dukket opp i programmet «Chat Noir – 100 år med katteklør».
Så tusen takk for det, du som tok bilder av meg på museet uten å si fra om at du skulle bruke dem på NRK. En ekstra takk for at et av bildene du valgte er denne flotte saken, hvor det ser ut som jeg prøver å slukke vedovnen ved å spytte på flammene:
Men skal man først være på tv så er det jo liten tvil om at jeg var heldig med programmet. «Chat Noir – 100 år med katteklør» er tross alt den beste tittelen på et program noensinne. Og så spennende tema, da gitt!
Men denne merkelige episoden fikk meg til å glede meg til Oslo-sommer på Folkemuseet. Kanskje jeg er så heldig at jeg får være Agnes igjen!
En måte å få umiddelbar respekt fra videregåendeklassen du skal vise rundt på museet, er å tryne i trappa mens de står og ser på deg. Så slår du til med rødming og mumling, for å gjøre situasjonen enda verre. Aaaah, det er mulig å bli flau helt inne i hjertet.
Jeg må seriøst lære å holde meg på beina, eventuelt holde meg unna alle steder man må gjøre noe annet enn å sitte eller ligge.
MELLOMBELS 