Kategori: Arbeidskvinne
Så spiser han bokstavkjeks ved vinduet
Noen ganger er det fint å være lærer, og noen ganger føles det litt for tøft. 1 av 3 nyutdanna lærere bytter yrke i løpet av de tre første årene. Både jeg og kommunen er enige i at det er ganske mange. Vi er derimot ikke enige i hva som er løsningen på problemet, men mer om det senere (hint: den sinte e-posten jeg sendte til arrangørene av et seminar for nyutdanna lærere ble brukt som undervisningsmateriell for kommunens lærermentorer). Enn så lenge kan vi kose oss med et dikt av Gro Dahle, som viser at det er overraskende store likheter mellom en vanskelig dag på jobben for paver og lærere:
Fra Karneval. Dikt i utvalg av Gro Dahle.
Det er bilde av deg!
Du sitter i dette øyeblikk og leser bloggen til en superkjendis. I hvert fall bloggen til en person som har vært i VG. Så hvis du er skikkelig kjip kan du bytte ut superkjendis med agurknytt, men ærlig talt, du er da snillere enn som så. Siden jeg ikke leser VG selv (eller Dagbladet. Jeg blir altfor frista til å trykke på saken om mannen som mista penis da han snubla i handleposten til Ryan Gosling, så da er det bedre å bare kutte ut avisene) ble jeg tipsa av ei venninne, som skrev
Det er bilde av deg! http://www.vg.no/forbruker/reise/reisereportasjer/sommerferie-i-gamledager/a/23268722/.
Ganske dårlig et, men bilde er bilde
Sekundene fra jeg leste det der til jeg fikk åpnet saken, gir overraskende god tid til å se for meg ekstremt stygge bilder av meg selv. Dobbelthaker og skjelende øyne fløy rundt i hodet mitt. Takk for midlertidig ekstrempanikk og innsyn i hvor forfengelig jeg faktisk er, Siv. Det viser seg at Siv mener et dårlig bilde av meg, er et bilde hvor jeg nesten ikke vises:
Foto: MONA LANGSET, VG, http://www.vg.no/forbruker/reise/reisereportasjer/sommerferie-i-gamledager/a/23268722/
Saken er om Historisk Ferieskole på Folkemuseet, hvis du er interessert i sånt. Nå skal jeg gå ut og gi noen autografen min. Det vil de nok sette pris på når de hører om det bildet der.
Studentlivet
Det er kun et år siden jeg var student, men så fort går det tydeligvis å komme ut av rutinen med eksamenslesing og oppgaveskriving. Så nå ligger jeg sånn her, og alt står heeeelt stille i hodet mitt. Men heldigvis er det 4.november snart. Da er det lov å høre på julemusikk (men julebrusen må vente til 1. desember!) så da blir nok alt mye bedre.
Bare flytter inn på det toget her, jeg
Som du kanskje har fått med deg, går jeg et år påbygning pedagogikk på NTNU i år, og nå skal jeg ut i praksis. På Levanger. Nå skal jeg prøve ikke å være for negativ, for jeg har ikke vært så veldig ofte på Levanger. Men det er vanskelig å være positiv når skolen ligger en og en halv time unna med tog. En og en halv time. Det er så langt det. Og sånn må jeg pendle i seks uker.
Men det er viktig å gjøre det beste ut av det, så nå skal jeg slutte å klage. Jeg har heller brukt litt tid på å finne ut hva man egentlig kan gjøre Levanger. For tenk om jeg mister toget og må vente et par time på neste, for eksempel. Vet du tilfeldigvis hva som er mottoet til Levanger kommune? Det vet jeg, og jeg elsker det: Levanger – triveligst i Trøndelag. Det er sørenmeg litt av en påstand, så nå håper jeg de leverer. Heldigvis viser det seg etter etter litt googling at Levanger er en gullgruve når det kommer til fritidsaktiviteter. Dette er noe av det jeg vil prøve å få med meg:
Museet med det rare i. Du hører at det her blir bra. Her er en beskrivelse av museet, skrevet av en eller annen entusiastiske sjel, ansatt i kommunen:
Martin Friberg er et unikum når det gjelder historiske gjenstander, og har laget sitt eget museum på gården Nordenget i Markabygda. Her finnes så å si det aller meste innen norsk bygdehistorie. Rifleløp, bajonett og kanonkule fra general Armfeldt vandring i 1718, bulldozere fra 1950-åra, fotoapparat fra 1800-tallet og nær sagt alt det som finnes mellom himmel og jord av øvrige bruksgjenstander, dingser og rariteter. Åpent i månedsskifte august/september. Museet kan for øvrig besøkes etter avtale med Martin Friberg, tlf. 74095376.
Her er Martin. Stilig kar!
SCORE! Håper jeg rekker å ringe Martin for å få sette rifleløp og dingser på Museet med det rare i.
Men så har vi også dette fantastiske museet. Kan bli litt prakk å komme seg dit, men altså, de har skuvsenger og skobeslag. Jeg vil dit. Jeg mener det:
Åsen museum
Ligger rett ved E6 i Åsen sentrum, 20 min. kjøring sør for Levanger. Her finnes et enormt mangfold av gamle gjenstander, fra skuvseng til gravferdsvogn, gra gamle brannpumper til skobeslag, fra tobakklader dyrket i Åsen under kringe til Åsen kinos gamle kinomaskin. Og selvfølgelig taustloftet.
Dette er litt enklere å komme seg til, og hvis jeg er riktig så heldig så er det spennende også:
Bilhistorisk museum
I Sjøgata 12 i Levanger sentrum finnes det gamle ”Hveding auto”. Kan besøkes etter avtale med Bymuseet.
Og sist, men ikke minst:
Arboretet
Et stille fristed i gangavstand fra Levanger sentrum. Et planterikt område med 1.100 forskjellige sorter av tre og busker fra innland og utland, alle behørig merket med norske og latinske navn.
Jeg elsker planter fra inn- og utland, spesielt når de er merket med både norske og latinske navn.
Så joda, det er mulig jeg må stå opp klokka 5, men jeg skal sannelig kose meg likevel! Og hvis du skulle ha noen gode Levangertips så setter jeg veldig pris på at du deler!
Spanskrør, tran og bjelle
Jeg fikk lært barna vanvittig mye på kort tid da jeg var streng skolefrøken i Historisk ferieskole. Barna kan nå salmer, De ti bud, barnevers og kongerekker. Spanskrør, tran og bjelle er løsningen! tenkte jeg. Det er praktisk å vite nå som jeg snart er lærer! Så fant jeg denne huskelappen som en av elevene hadde mistet:
Det er kanskje greit at jeg skal ta et år pedagogikk likevel.
Noen som har fått med seg at jeg har blitt skuespiller?
Moste lunger
Jeg fikk seks barn til å spise flere porsjoner med lungemos i går . Ganske sikker på at det betyr at jeg er best. På livet sånn generelt, altså (og jada, de hadde plastpølser med lungemos i 1910). Synes i grunnen det er ganske godt selv, jeg.
Plutselig ble det sommer
I dag ble jeg ferdig med siste time på skolen jeg har jobbet dette halvåret. Jeg har undervist i norsk og engelsk for fire klasser som nå er ferdige på skolen og klare for arbeidslivet. Forhåpentligvis, i hvert fall. Siden jeg verken hadde lærererfaring eller pedagogikk før jeg startet, har jeg tenk «HVA FAEN ER DET JEG DRIVER MED!?» mer enn én gang i løpet av semesteret, men det gikk jo bra. Kjempebra, vil jeg faktisk si. Jeg har til og med vært sensor på eksamen. Så vet du hva jeg skal gjøre på?
For det er sørenmeg ikke lett å være lærer, ass.
Vafla, liksom
Mye av pensum i norsk for yrkesfag er søppel. Virkelig bare ræl. Men heldigvis kommer jeg over noe fint og bra innimellom, som denne korte lydfila av Erlend Loe. Jeg kunne ikke vært mer enig i budskapet, så nå skal det lures inn i hodet på elevene mine. Og deg.
http://signatur.fagbokforlaget.no/viewstream.cfm?id=11&vid=14
…flyet?
I dag var jeg lærer på barneskolen. Førsteklasse, til og med. Og livet som førsteklassing er sannelig ikke så lett som jeg husker. Nå skal jeg ikke ta for meg kroppsfokus, kjønn og seksåringer med stringtruser, for det har heldigvis andre skrevet masse om.
Det jeg oppdaget var at barna møter det samme problemet som voksne, nemlig vanskeligheter med å forstå hva i all verden det er de andre barna har tegnet eller laget.
Midt i tegnestunden brøt ei av jentene ut i gråt da en av gutta hadde ødelagt en papirdings som skulle være festet på en større dings. Hun var fullstendig utrøstelig og tårene rant nedover kinnene og ned i koseboka (navnet på fritegneboka. Hvor søtt er ikke det). Som et forsøk på å trøste henne, kom den ene vennen hennes bort og sa «men du kan jo prøve å reparere flyet igjen?». Da så hun såret opp på ham og svarte «det er ikke et fly». Så ble hele klassen stille (og det skjer ikke ofte) mens de stirret på melkekartongen med noen ark limt på seg, og utstikkende papirbiter i alle retninger. Det ble ei av jentene som til slutt brøt stillheten ved å si «…eehm…huuuset kan jo sikkert repareres?». Den gråtende jenta virket nå helt knust og utbrøt oppgitt «men huset står jo der!» og pekte på en større boks med litt færre pålimte papirbiter. «Det var ikke det som ble ødelagt!». Stillheten senket seg over klasserommet igjen. «Sykebilen! Da var det sykebilen!» ropte hun på pulten ved siden av. Jenta nikket, og la seg over pulten med hodet i hendene mens resten av oss pustet lettet ut.
Tenk å ha en sånn hverdag, da. Spesielt hvis du sitter ved siden av en som ikke er så flink med limet eller blyanten. Hver oppgave er en potensiell fornærmelse. Stress!
