En av mine mest trofaste lesere inviterte meg med på gudstjeneste for noen uker siden. Hun er med i et kor som skulle synge ved en gudstjeneste på Zion helse- og veldferdssenter (eller gamlehjem, som vi kalte det før i tida). Jeg takket selvfølgelig ja, siden dette passer perfekt inn i Religionssnylting-konseptet mitt.

Fellesrommet var fullt av beboerne på Zion og medlemmer av Strinda menighet. Og meg og ei venninne, da. Gudstjenesten var veldig lik alle andre gudstjenester, men skilte seg ut på noen måter. En av tingene som gjorde at denne gudstjenesten var ulike andre, var en av beboerne på Zion, med rom inn mot fellesarealet. Rundt hele fellesarealet var det dører inn til beboernes rom. En av de som droppa å møte opp på gudstjeneste, valgte helle å høre på Justin Timerblake mens hun støvsugde rommet sitt. Døra sto på vidt gap, og lyden ble skrudd høyere og høyere, for å overdøve både gudstjeneste og ekstremt høylydt støvsuger. Men det var jo forfriskende med litt popmusikk melom all korsagen, forsåvidt. En annen måte denne gudstjeneste skilte seg fra andre, var at presten gikk rundt med nattverden. De få gangene jeg har vært på gudstjenester, har jeg ikke brukt å gå fram til presten under nattverden. Det føles litt vel snyltete å skulle spise deler av den guden man egentlig ikke tror på, selv for en religionssnylter som meg. Men her kom altså presten, og vet du hva? Jeg klarte ikke å takke nei til verken Jesu legeme eller blod. Og det var her jeg fant ut hva dette blogginnlegget må handle om. Jeg skulle jo egentlig skrive om hvor trivelig det var på Zion, med fin korsang, stort kakebord og gamle damer i utrolig fargerike og flotte klær, men jeg er redd det må vike for noe mye viktigere, nemlig nattverdoblater.

Jeg skjønner at poenget med å spise Jesu blod og legeme ikke er at det skal smake godt, men det får da være måte på. Har du smakt nattverdoblat i det siste? Jeg ble så overrasket over at noe i kjeksform kan smake så guffent at jeg søkte opp hvem som lager oblatene. Det viser seg å være Diakonissehusets oblatbakeri. Dette har de drevet med siden 1888, og har eneansvaret for å forsyne Den norske kirke, misjonen og andre kristne organisasjoner med oblater. MONOPOL, altså. På verdens kjipeste kjeks. Noen må ringe Dan Brown, for det her er krise. Og hva koster de? 1 krone pr. stykk. Det er for mye. Jeg lo høyt da jeg fant dette sitatet på bakeriets nettside:

Oblater er ferskvare og vi kan derfor ikke oppbevare store lager, men produserer etter bestilling. Normal leveringstid vil være to til tre uker. […] Oblatene må oppbevares mørkt og tørt. Sett gjerne eskene i en kakeboks. De bør ikke lagres for lenge.

Det er ikke lov å servere papp, og påstå at det er ferskvare som må oppbevares mørkt og kaldt i en kakeboks. Alle som har smakt på disse oblatene kjenner at det ikke er det minste tegn til fuktighet i dem. Det er så tørt. Helt fullstendig knusktørt. Og det er et hån mot alle verdens kakebokser å legge nattverdoblater i dem.

Oblatene lages på denne maskina:

Dere lurer ingen, diakonisser. Alle ser at det der er den ene veggen i ei pappeeske, trykt godt sammen og stemplet med Jesus.  Jeg foreslår at Den norske kirke spanderer på seg en stor hullemaskin og en pakke A4-ark. Der sparte dere de millionene.

Bilde fra http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Reuni%C3%A3o_em_Sal%C3%A3o_do_Reino.jpg

For et par uker siden opplevde jeg noe jeg sannsynligvis aldri vil oppleve igjen: folk stilte seg i kø for å hilse på meg. Jeg ruslet ekstremt nervøs inn i en sal full av mennesker, gjorde meg så anonym som mulig (noe som er vanskelig, når jeg er den eneste dama i bukse i hele rommet), og fant meg en stol helt bakerst i lokalet. Jeg var på Jehovas vitne-møte, med temaet Gud og det onde, og det var tydeligvis alle de triveligste menneskene i Trondheim også. Etter jeg hadde hilst på rekken med mennesker som hadde samlet seg ved meg, og smilt til de andre som sto rundt i rommet og stirret på meg, fant folk plassene sine. På dette tidspunktet svettet jeg.som.en.gris.

Ei dame på min alder kom og satte seg ved siden av meg. Sekunder etter kom mannen hennes med et Vakttårnet-hefte til meg. Praktisk! Det var påske, og på denne dagen skulle samme tale holdes for alle Jehovas vitner i hele verden. I talen var det fullt av sitater fra bibelen. Den hadde ikke jeg tatt med meg, men heldigvis for meg hadde dama ved siden av meg en enorm bibel, og var en reser på å slå opp på riktig side. Hun la den i fanget mitt hver gang vi ble bedt om å lese et sitat, og viste meg med fingeren hva jeg burde lese. Det var ekstremt snilt gjort, men bittelitt irriterende, siden jeg faktisk måtte høre på talen, heller enn å se på alle menneskene som satt rundt meg. I tillegg til at jeg hadde på bukse og glemt egen bibel, hjalp det ikke akkurat med et ukontrollert fnis da vi skulle lese et sitat fra profeten Habakkuk. Hva kan jeg si, jeg var nervøs og hadde nettopp spist altfor mye is. Unnskyld.

Etter talen var det tid for felles lesing av Vakttårnet. Du vet, det heftet du får av smilende mennesker på gata. Det fungerte slik at en gutt leste et utdrag av heftet, og så ble det stilt kontrollspørsmål fra avsnittet, for å se om alle hadde fått med seg hva som ble lest. Slik holdt de på i en halvtime. Jeg ble utålmodig etter et kvarter, og reiste meg for å snike med ut. Det gikk selvfølgelig ikke, og dama ved siden av meg fulgte meg ut og takket for at jeg kom. Jeg har aldri følte meg så velkommen og så frika ut noensinne. Kunne ønske det var et møte hvor de hyllet prim, eller noe. Da hadde alle disse menneskene vært mine nye bestevenner. For de var virkelig utrolig koselige.

Så til de faste spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Vet du hva, det tror jeg, hvis jeg bare hadde blitt igjen til kirkekaffen. Men dette er altså ikke en garanti, for jeg så ingen kaker.

2) Er folkene hyggelige?

Ekstremt hyggelige. Dette er stedet å dra hvis du ønsker å få oppmerksomhet og føle deg velkommen. I hvert fall hvis du er kvinne og ønsker å snakke med andre kvinner. Det var menn der også, men de snakket jeg ikke noe med, men de så ut til å kose seg sammen.

3) Synges det fine sanger?

Jehovas vitner har en egen liten sangbok, med sanger som ingen får til å synge. Her var ekstremt lyse og sjukt mørke toner samlet i skjønn forening, men alle sang med den stemmen de hadde, og vi kom oss gjennom det. Sammen.

4) Er lokalet trivelig?

Veldig flott og nytt bygg, med behagelige stoler. Rommet var lyst og fint, med stor scene og god lyd. Tommelen opp!

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Umulig. Seriøst, bare drit i det, du kommer ikke til å få det til. Noen kommer til å følge deg ut og tilby deg nummeret deres. Men det er bare å takke høflig nei, de er vant til det.

Konklusjon: dette ble for mye for meg. Men føler du deg litt ensom en dag, vet du hvor du kan dra for litt oppmerksomhet.

Bilde fra http://www.nidarosdomen.no/nb-no

Orgelmeditasjon. Det høres skummelt ut. Fordomsfull som jeg er, synes jeg meditasjon er forbeholdt yoga-entusiaster, folk med dreads og flagreklær, eller gærne sjefer som nettopp har vært på kurs om mindfulness. Så viser det seg at man kan meditere i Nidarosdomen. Det måtte jeg prøve, for jeg er veldig glad i Nidarosdomen. Jeg må selvfølgelig være det, siden jeg er trønder, men makan til flott katedral, altså. Orgelmeditasjon arrangeres hver lørdag klokka 13.30, og beskrives slik på Nidarosdomens nettsider:

Orgelmeditasjoner
Hver lørdag kl. 13.30 – hele året – kan du nyte orgelmeditasjon og en stund i ettertenksomhet. 

«En stund i ettertenksomhet» kan vi jo alle trenge innimellom, og det høres veldig fint ut. Det jeg var mer skeptisk til, var orgelmusikken. Jeg hadde nemlig fått for meg at jeg misliker orgel. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg mistenker at det kan ha noe å gjøre med julegudstjenestene på ungdomsskolen, hvor vi alltid måtte sitte 10 minutter og tenke etter gudstjenesten, og organisten i Charlottenlund kirke så sitt snitt til virkelig å slå seg løs. Organisten i Nidarosdomen var derimot kjempeflink. Det ble både Bach og Wagner, og jeg kan ikke si annet enn at jeg kosa meg, der jeg satt på en liten trestol i en stor kirke. En liten bonus med at det er i ei kirke, er at til og med jeg har vett nok til å legg bort mobilen. Her har du altså en halvtime helt for deg selv, med dine egne tanker. Jeg vet at man helst ikke skal tenke så mye under meditasjon, men vet du hva? Det synes jeg er tullete. Så jeg tenkte ivei, og det synes jeg du også skal gjøre.

Så til spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Ikke noe godis så langt øyet kunne se. Men hvis du er skikkelig snavvelsjuk, er det absolutt muligheter for å lure med seg noe i vesker eller lommer . Jeg kan ikke forstå at meditasjonen blir dårligere av at man koser seg med et drops.

2) Er folkene hyggelige?

Aner ikke. Her trenger man ikke å snakke med noen, det er bare å finne seg en stol og sette seg ned. Siden det er vanvittig mange stoler å velge mellom, og folk generelt har beslutningsvegring, var de første minuttene av meditasjonen en slags forvirra versjon av stolleken, hvor folk surret rundt og prøvde ut stoler. Hvis man er over gjennomsnittet nysgjerrig, som meg, kan man slå seg ned i nærheten av noen som ser litt artige ut, og sniklytte på hva de sier. Jeg satt bak et par som ikke kunne huske om de satt på samme plass da de var i Nidarosdomen med Sander. De kom til slutt fram til at de sannsynligvis satt på andre siden av rommet, men de var sannelig ikke sikre. Spennende saker.

Til sammen var vi kanskje 50 stykk, men jeg tror ikke alle 50 var klar over at det var meditasjonstid, for rett før arrangementet er det nemlig åpen kirke for turister. De må betale for å komme inn, mens vi som vil meditere får komme inn gratis(tror jeg. Jeg betalte i hvert fall ikke noe). Et eksempel, var en far med eksepsjonelt forseggjort hockeysveis, som vandret rundt i kirka under hele meditasjonen. Han kunne ikke bry seg mindre om at folk satt stille på hver sin stol, og med familien på slep, vandret han opp og ned midtgangen som om han eide stedet. Han så intet mindre enn fantastisk ut. Det var også mange vennepar, par og familier. Jordfargede eller svarte klær med tilbehør i knallrødt var mest populært blant de besøkende, og gjerne også en tovet hatt.

3) Synges det fine sanger?

Fryktelig fin musikk, men ingen synging. Hvis du vil lage tekst til noe av Wagner eller Bach, så kan du sikkert sette deg i en krok alene og synge litt. Jeg har aldri hørt at en stund i ettertenksomhet ikke kan inkludere en aldri så liten trall. Presten ber mellom et par av sangene, så da vil jeg anbefale deg at du synger litt ekstra stille.

4) Er lokalet trivelig?

Trivelig er vel ikke helt riktig ord her, men det er jo sjukt fint. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men det er så utrolig flott å bare sitte stille inne i Nidarosdomen og se seg rundt. Mange av fjesene på søyler og vegger ser helt gærne ut, for eksempel. Og glassvinduene er så fine atte HJÆLP. Så mangelen på trivelighet veies lett opp av at det er så utrolig vakkert. Hilsen bestemor.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Utrolig lett. Kan vel ikke bli lettere. Det er ingen som snakker til deg, enormt lokale med mørke kroker og høy musikk som dekker over lyden hvis du snubler i en stol eller et kors, eller noe.

Konklusjon: dra på orgelmeditasjon i Nidarosdomen! Det er spennede, fint, og føles godt i sjela, selv om du ikke tror på Jesus.

Bilde fra http://www.nidarosdomen.no/nb-no

Bilde fra http://www.xn--bnneuka-q1a.no/wp-content/uploads/2010/11/vaffel-liten.jpg

Jeg foreslo at jeg skulle starte et nytt prosjekt hvor jeg prøver ut ulike kristne trossamfunn for noen uker siden, og siden jeg fikk mange gode tips og invitasjoner, så velger jeg å gjøre et forsøk. Noen var bekymret for at prosjektet kunne bli slemt, og det må jeg selvfølgelig unngå. Jeg vil poengtere at dette ikke er et forsøk på å henge ut noen. Det er mange grunner til at jeg gjør det. Mest som et forsøk på å skrive noe morsomt, selvfølgelig, men også for å dempe nysgjerrigheten. For hvordan er det å være med i disse ulike trossafunnene? Det er jo så mange av dem! Og de har så mange medlemmer!

Som nevnt tidligere, er jeg egentlig litt misunnelig på kristne. I hodet mitt er det en evig sirkel av vafler, synging, glede og klemming. Men jeg kan vel snylte litt på stemninga, selv om jeg ikke klarer å tro på Jesus? Og så kan jeg skrive om det her, så du kan velge om du vil snylte litt du også.

Jeg har bestemt meg for å ha med noen faste spørsmål hver gang, for å skape en slags sammenheng/rød tråd. Det viktigste jeg vil finne ut om arrangementet i  hvert trossamfunn er:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

2) Er folkene hyggelige?

3) Synges det fine sanger?

4) Er lokalet trivelig?

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Som du ser er det lite fokus på hva de sier og tror på. Siden jeg i utgangspunktet ikke er kristen, så virker det mest fornuftig å se på andre ring. Send gjerne forslag, hvis du har noen god spørsmål som burde være med! Så langt har jeg vært på orgelmeditasjon, gudstjeneste med Jehovas Vitner og  nattgudstjeneste i Den russisk-ortodokse kirke. Det er bare å gjøre seg klar til å lese fremover!