Jeg har blitt lampemaker! Eller, jeg har blitt en person som kjøper en gammel lampefot og en gammel lampeskjerm, surrer litt garn på lampeskjermen og setter det sammen til ei lampe. Så bruker jeg noen uker på å kjøpe lyspære, men SÅ blir lampa ferdig. Jeg synes den ble akkurat passe rar. Og ja, skjermen er opp ned. Det gikk ikke an å sette den på riktig vei, så da får jeg heller late som at det der var planen min hele veien. Ganske sikker på at det er slik alle lampemakere jobber.
Som du ser har jeg også pynta til jul med ei appelsin med nellik. Jeg er litt bekymra for at den kommer til å bli hvit og ekkel før julaften, men alle andre gjør jo også dette, så da får vi stå sammen i å ha gamle appelsiner som lukter vondt i vinduet. Han mannen som står på venstresida der, er forresten Arne Jonsvatn, laget av lillebroren min. Hvis du er heldig skal du få høre historien om Arne Jonsvatn en gang.
Jeg har vært på Kunstindustrimuseet. Det er litt av en bragd til å være meg, for jeg er livredd kunst. Jeg skjønner sjeldent noe av det, og ender alltid opp med en følelse av at jeg burde lese meg opp på kunsthistorie, men ærlig talt, det kommer ikke til å skje med det første. Likevel brettet jeg altså opp ermene og tok meg en tur. Det gikk ikke kjempebra, dessverre. Men la oss ta det positive først: der var det mye vakkert å se på. Fine ting takler jeg godt, om jeg skal si det selv. Her er noen av bildene og statuene som ikke fikk meg til å føle at jeg er tilbakestående:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Det var også eksempler på de uungåelige nakne statuene:
Denne blir mye mer imponerende om man ser for seg at hun roper «no hands!»
Det var til og med noen artige ting. Som disse flatskjermen som var hengt opp som om de var bilder, med sendinger av solnedgang.
Men, for ja, her kommer det et stort men, det var også mye annet der. Og siden utstillingen kun var forklart med korte og rare tekster som hang ved hver inngangsdør til et nytt rom, så skjønte jeg ingen verdens ting. Og vet du hva? Det er et problem. Det kan ikke være sånn at alle kunstutstillinger kun skal være laget for spesielt interesserte. Som et medlem av folket er jeg fryktelig irritert. Det må da være lov å forvente litt forklaring av det man ser.
Her er et eksempel: Jeg liker å tro at jeg kan en god del om matktteori. Jeg har master i sosialantropologi, tross alt. Vi snakker fryktelig mye om makt. Og derfor ble jeg forundret over at Kunstindustrimuseet har hengt opp en tekst som er så dårlig (eller så smart at den går over hodet på meg, hva vet vel jeg) at det ikke var mulig å skjønne hva de vil. Du kan jo lese selv.
Det første avsnittet er forsåvidt greit, hvis forfatteren er en forvirra ex.phil-student som er i ferd med å skrive introduksjonen til sin første oppgave, etter et år med gitarklimpring på folkehøgskole. Men så blir det jo helt krise. Setningene gir ikke mening og de kaster begreper rundt seg som gærninger. Ærlig talt. Og ikke et ord om hvordan dette henger sammen med bildene og skulpturene rundt om i rommet. Det får en vel tenke seg til sjæl, etter man er ferdig med å ta inn over alvoret i den siste setningen. Dødelig maskineri, dere. Dødelig maskineri.
Men det var faktisk ikke det der jeg ble mest irritert av. Det finner vi i nede i gangen. Eller foajéen, som man skal si når man er på Kunstindustrimuseet. For der har de denne saken:
La meg gjenta det en gang til: ET MULIKULTURELT FOAJÉMØBEL. Kødder du med meg? Jeg mener, HÆ? Og du lurer kanskje på hvordan et multikulturelt foajémøbel ser ut, der det står og representerer samhold og forening av alle verdens religioner og folk i foajéen?
I dag var vi på det jeg tror er et av verdens kuleste museum, og så var det stengt! Og jeg aner ikke når de har åpent, for vakten nektet å godta at jeg ikke skjønte hva han sa. Han tok den klassiske taktikken å si akkurat det samme om og om igjen, bare høyere for hver gang jeg spurte om noe. Museet har ingen skilt, og man må gå inn i et begravelsesbyrå i et svært kontorbygg og spørre om å få se utstillingen. Da vi kom inn sto det en dame der og snakket med resepsjonisten. Damen hadde tårer i øyene og snakket om mammaen sin (som sannsynligvis nettopp har dødd) så det føltes ikke så bra å stå der og hyle med vakten. Vi trakk oss derfor rolig tilbake og furtet i flere timer etterpå. Men forhåpentligvis rekker vi å dra tilbake (vi MÅ jo få sett den utstillingen!).
I går kveld var vi på fonteneshow. Det er alltid fint å få tips av venner om hva man skal gjøre på ferie, for da lærer man jo litt om hva vennene liker i samme slengen. Et av tipsene vi fikk var å dra på fonteneshow fordi det var så stort og flott, med vakker klassisk musikk. Jaja, tenkte vi, det kan vi jo alltids prøve. Og vet du hva vi lærte om disse vennene på fonteneshowet? At de har et ekstremt merkelig eller et svært inkluderende syn på hva som er klassisk musikk. Her er et lite klipp fra showet. Lyden er dårlig, men hvis du hører godt etter så kjenner du nok igjen sangen:
Og ja, du må snu hodet. Det tåler du. Men hørte du sangen? Det var Timbaland og One Republic’s Apologize. Og det stoppet ikke der. Everybody, Wonderwall, Thriller og Smells Like Teen Spirit er bare et utvalg av slagerne som dundret ut av høyttalerne mens vannet sprutet og folket jublet. Men vi kan more oss med folket, vi. Og hjelpes så mange det var av dem. I tillegg til jubel, musikk og folkemasser hadde den lokale danseskolen oppvisning på fontenekanten. Vi slang oss med, siden stemninga ble så god av all den flotte musikken og sprutende neonfarget vann. Jentene hadde valgt hvite kjoler for anledningen, noe som er et flott valg siden de var ca 12 år og sto rett ved sprutende vann. Så takk til Rosa og Eirik for tipset om fonteneshow med klassisk musikk, men vi må nok ta oss en liten prat om musikk når vi kommer tilbake.
Her er et utvalg bilder av at vi koser oss glugg ihjel:
Og til slutt vil vi vise et bilde av disse to. Jeg er villig til å betale mye for å få tak i feriealbumet deres (og bak dem ser dere alle menneskene. Det var så mange der!)
MELLOMBELS 