Det er mange grunner til å like Ibsen (og en god del grunner til å synes han er kjedelig, men de ignorerer jeg i dag). Her er en av favoritthistoriene mine, som viser hvor vanvittig kul han var:

Ibsen elsket å lage julepynt, og brukte mye tid på små juledekorasjoner til juletreet. Etter han ble gift med Suzannah, viste det seg at de hadde helt ulik juletrepyntsmak. Suzannah løste dette på enkleste måte: ved å kaste all julepynten til Ibsen, og kun henge opp sin favoritt: bomull og levende lys. Ibsen ble forståelig nok fryktelig lei seg da han prøvde å lage ny pynt år etter år, og hun fortsatte å kaste den i søpla. Etter hvert ga han opp og nektet å feire julaften med henne. Kombinasjonen av den styggen bomullen og de levende lysene gjorde stakkars Ibsen fryktelig nervøs for brann, så han gikk og la seg tidlig hver julaften. Men Ibsen hadde flere måter å vise irritasjon sin på enn å gå og legge seg, lærte jeg på julebordet på Ibsenmuseet i går. Hvis du har lest Et Dukkehjem, husker du kanskje denne delen av første akt:

Helmer.
Kan du huske forrige jul? Hele tre uger i for-
vejen lukked du dig hver aften inde til langt over
midnat for at lave blomster til juletræet og alle de
andre herligheder, som vi skulde overraskes med.
Uh, det var den kedeligste tid, jeg har oplevet.

Nora.
Da keded jeg mig slet ikke.

Helmer
(smilende).
Men det faldt dog temmelig tarveligt ud, Nora.

Nora.
Å, skal du nu drille mig med det igen. Hvad
kunde jeg for, at katten var kommen ind og havde
revet alting istykker?

Helmer.
Nej visst kunde du ikke, min stakkers lille Nora.
Du havde den bedste vilje til at glæde os alle, og
det er hovedsagen. Men det er dog godt, at de
knebne tider er forbi.

Her ser vi at Nora, kona i huset, har brukt masse tid på å lage julepynt, noe mannen hennes, Helmer, synes var ekstremt kjedelig. Og her kommer favorittdelen min: katten endte med å ødelegge all pynten. «Katten» er tilfeldigvis også kallenavnet Ibsen brukte på Suzannah, på grunn av temperamentet hennes. Her lurer han diskré inn julekrangelen i stykket sitt. Passiv-aggressivitet på sitt beste! Jeg elsker det!