For noen dager siden bestemte jeg og Siv oss for å gå ned til byen og se på Trondheims statuer. Da vi kom ned til byen viste det seg at det ikke finnes så veldig mange statuer i sentrum. Men vi har jo Olav Tryggvason, også kjent som statuen det er umulig å ta bilde av hvis man også vil ha med Siv. Men bortsett fra litt småtteri her og der (som ikke var spennende nok til å ta bilde av) fant vi vel egentli bare én statue som var kul. Det var en skikkelig bærestatue, i herlig islandsk «menn som bærer kvinner»-stil:

Siden vi ikke fant flere statuer, bestemte vi oss for å ta et impulsmuseumsbesøk på Erkebispegården, nærmere bestemt Rustkammeret. Og Rustkammeret var bra. Det var oversiktlig og interessant, ja rett og slett en flott utstilling.

De norske tekstene i hver monter var akkurat passe korte og informative. De som laget utstillingen har enten ansatt en lat oversetter, eller så er de ikke interessert i å dele alle norges hemmeligheter med gud og hvermann. Alle de engelske oversettelsene var nemlig mye kortere enn den norske teksten, som her:

Slaget om Hjørungavåg og det der med de kristne. Mer trenger de ikke å vite om armbrøsten, disse snokete turistene.

Ja, og det her var jo ikke noe særlig:

Finnansiering? Seriøst? Hvis det ikke er et forsøk på sniktrønderifisering av språket, da? Det er jo i så fall flotte greier. Handelsflaten, derimot, slipper de ikke unna med.

Konklusjon: Rustkammeret var for bra til at jeg gidder å skrive mer om det. Hvis du er i Trondheim kan du jo heller ta deg en tur og se selv.