I går kveld ble jeg ganske så irritert. Dagen og kvelden hadde vært kjempefin, med gode venner, Reykjaviks beste burger og foosball. Men så var kvelden slutt og jeg dro hjem. Hjemme ble jeg møtt av Egil og Vladim som var sørpefulle. De insisterte på at jeg skulle komme og sette meg og drikke den mystiske drikken i 2-litersflasken på kjøkkenbordet. Det ville jeg selvfølgelig ikke, og prøvde å forklare at jeg måtte legge meg. Da jeg endelig kom meg på rommet sluttet de aldri å rope til meg. Det startet med ting som «Tonja! Reykjavik never sleeps, so we can’t either. Come join us in the kitchen!”  Det er jo irriterende nok når man prøver å sove, og det ble ikke bedre etter hvert. Jeg svarte ikke, men de ga ikke opp. Etter et kvarter nådde ropene nye teithetshøyder, og Egil fikk plutselig for seg at hvis han prøvde å lure meg med at det var masse menn i uniform på kjøkkenet, så ville jeg nok helt sikkert komme. Så feil kan man ta. Etter lange forklaringer om disse mennene, og  rop som «Tonja! There are men in special uniforms waiting for you! Don’t disappoint us…eh…I mean them!» ble jeg rasende.  Å rope «SHUT UP!» gjorde heldigvis susen. Det er ikke så ofte jeg blir så sint at jeg roper (det har aldri skjedd før, faktisk) men det fungerte, for etter det ble de stille. Noen minutter senere bestemte de seg heller for å plage amerikaneren til å komme ut til dem. Han klarte ikke å si nei, svake menneske, og endte med å sitte i evigheter og høre på Egil fortelle ham at Nord-Amerika ikke har kultur.

Nå sitter jeg på kafé og skal skrive feltrapport. Det ble desverre satt på vent da jeg oppdaget at det skal være festival her, og alle bandene jeg ville få med meg før jeg drar spiller på torsdag! Yay! Det måtte selvfølgelig feires med en rugbrødis, men nå er jeg klar til jobbing igjen. Klar, ferdig, gå!