Kategori: Trondheim

Nikk og smil

Oppdatering fra bussen: Jeg nikket og smilte nettopp til mannen som prøvde å rane meg med pistol på dagligvarebutikken jeg jobbet i før.

Nå sitter vi her på bussen sammen. Usikker på hva det betyr, annet enn at jeg tydeligvis  setter høflighet over det meste. Til og med til folk som jeg trodde skulle blåse hodet av meg. Irriterende nok kan man ikke ta tilbake hilsing. Lurer på om han kjente meg igjen. Kunne i det minste gitt meg et lite nikk og smil tilbake. Politiet kunne i ettertid informere om at pistolen ikke var ekte, men det visste ikke jeg, så jeg synes han skylder meg såpass.

Hjelm, høydeskrekk og uran

Det som kan skje når man kjenner meg, er at man blir dratt med på litt merkelige ting. Som å se en naken Else Kåss Furuseth bli smurt inn i lapskaus, bli latterliggjort av pensjonerte leger på museum, eller ende opp oppunder taket i Nidarosdomen. I helga var jeg i Norges hjerte,  eller Cor Norvegiae, om du vil høres ut som du kan latin (særlig at du kan det), Nidarosdomen.  Det var Ole som ble dratt med denne gangen, da jeg fikk for meg at jeg skulle opp i stillaset som er satt opp inne i kirka. Der skulle jeg ta flotte bilder, lære masse, og kose meg, var planen. Det gjorde jeg også, til en viss grad. Problemet er bare det at jeg har en aldri så liten (ny) høydeskrekk, som slo ut for fullt mens jeg stabbet meg oppover stillastrappene. Den lekre hjelmen vi fikk utdelt fikk meg ikke til å føle meg ekstremt mye tryggere, der stillaset svaiet (hyperbole er ikke min greie) og STEINgulvet ble lenger og lenger borte. Heldigvis var vi kun 3 stykk pluss guiden, så det var mer enn nok plass til å desperat gripe etter alt det var mulig å holde seg i, uten at jeg kastet noen over kanten. I tillegg til meg og Ole, gikk vi sammen med en mann i 50-årene som har fått kongens fortjenestemedalje for å drive jernvareforretning i over 45 år. Han vant konkurransen i å se kulest ut med hjelm.

IMG_8293

Min nye venn høydeskrekken resulterte i crappy bilder. Bare se her:

IMG_8328

Mye tak. Mye stillas. Lite kirke.

IMG_8329

Enda mer tak. Enda mer stillas. Enda mindre kirke.

IMG_8330

Det er vanskelig å få med noe mer når kroppen stivner hvis man nærmer seg kanten. På det siste bilde ser du at jeg har gått bittelitt lenger ut, men da skjelver jeg jo sånn på hånda at det er helt uklart.

Heldigvis var jeg mye flinkere til å ta bilder andre veien, med ryggen mot den sikre døden. Ser du hva det her er, eller?

rosevinduet

Rosevinduet. For jeg sto sørenmeg rett bak det, der oppe i stillaset. Og én ting til: jeg fikk ta på det. Ta på rosevinduet. Så da er det vel liten tvil om at jeg herved er den kuleste personen du kjenner. Hvis du ser på bildet øverst i midten, ser du at de har satt inn noe juks. Det skal stå der til de har fått byttet ut den delen som ble ødelagt da noen sparket en fotball gjennom vinduet. Bra jobba.

Visste du forresten at de skulle droppe rosevinduet da Nidarosdomen skulle gjenreises i 1930? Det ville ikke bispinne Marie Gleditsch ha noe av, så hun bestemte at rosevinduet skulle bli norske kvinners løft i det store arbeidet. Vinduet kostet 150 000 kroner (de må bruke ingredienser som gull og uran(!) for å få til de riktige fargene), og de klarte jammenmeg å samle inn over 180 000. Hvordan? Ved å selge broderier, bakst, duker og klær og sånt. Derfor kalles vinduet  for verdens største husmorvindu. Superkoselig! Og Marie Gleditsch har, som eneste kvinne i kirka,  fått seg en aldri så liten takk:

IMG_8302Siden denne lille inngraveringen står sånn ca. 10 meter oppe på veggen på høyresiden i kirka, gjelder det å gripe sjansen og få vist den frem nå, siden ingen kommer til å legge merke til det før det settes opp et stillas igjen. Uansett: bra jobba, norske kvinner! Takk.

Pantocaine

IMG_8172

Jeg skulle skrive om turen min til Sjøfartsmuseet, men så skjedde det en aldri så liten google-ulykke. Litt som da jeg endte opp med å skrive et helt innlegg om Elverums-Knut. Denne gangen var derimot skiløperen byttet ut med en av internetts uungåelige kriker:  Illuminati. Det er alltid overraskende kort vei til Illuminati.

Men tilbake til Sjøfartsmuseet: Etter jeg hadde namedroppet Norsk Folkemuseum og lurt meg inn gratis (har du hørt på makan til oppførsel) på Sjøfartsmuseet, fikk jeg se en film om en sjømann som het Egil. Etter filmen ruslet jeg rundt, kledde meg ut som skipper (beviset ligger på Instagram) og tegnet litt. Men så fant jeg en medisinkoffert.

IMG_8224

Jeg tok bilder av alle de spennende flaskene, lo av at sjømenn tydeligvis slet fælt med hemoroider (slemt!),

IMG_8228

nynnet på en hjemmesnekra sang hvor jeg rimer Sanasol med Anusol (billig, jeg vet), så på bilder av båter og ble svimmel i et bittelite mørkt rom med diskokule og skumle blekksprutbamser. Så gikk jeg hjem.

Da jeg kom hjem, søkte jeg som en gal for å finne hva de ulike navnene på medisinflaskene betyr. De fleste var fylt med medisin mot kjedelige ting som vorter, malaria og lus.

IMG_8231

Denne dødningehodeflasken, derimot, inneholdt Pantocain-tabletter. Det var her søkingen gikk galt. Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel. Resten av innlegget skal handle om en bok som starter med en advarsel, nemlig, og da regner jeg med at å lese om boka er like farlig som å lese dette innlegget, så:

WARNING, READ THIS FIRST BEFORE READING THE BOOK. IF THERE IS ANY CHANCE you the reader have had mind-control done to you, you must consider the following book to be DANGEROUS.

 If you are consulting a therapist for DID (also known as MPD) [Dissosiativ identitetsforstyrrelse, tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse], it is recommended that you consult your therapist before reading this book. The complications that could result for those under mind control learning the truth–could be fatal. The co-authors take no responsibility for those who read or misuse this information [og det gjør ikke jeg heller!].  The reader’s mind is like a garden. It may not be time to plant the truth in your mind. Perhaps you need some weeding or ground preparation, before the garden of your mind is ready. Perhaps the weather is too stormy to plant the truth. Pray to the Lord of the Harvest.

Er hagehodet ditt klart for det her, tror du? Har du plukket nok ugress i tankene dine til at du er klar for sannhetens frø? Vel, da er det bare å fortsette.

Boken jeg fant da jeg så etter bruksområdet til Pantocain, har dette lekre coveret:

bok

Slik jeg har forstått det (og nå har jeg lest alt for mye i den boka her) så driver CIA/Illuminati og utfører grusomme medisinske eksperiment og torturmetoder på slaver. Dette kalles Monarch Programming. De fleste har vel kjenneskap til Illuminati fra før, men i tilfelle du ikke er helt sikker på hvem de er og hva de driver med, så har du bokas definisjon her:  Illuminati er 13 blodlinjer som kontrollerer jorda. De lever dobbeltliv, hvor de later som om de har vanlige liv, men egentlig koser seg med masse blodritualer og styring av jorda når ingen ser dem. Monarch programming er et program styrt av den amerikanske regjeringen og andre mystiske grupper, som Illuminati, hvor de blant annet overvåket og torturerte slaver. Eksempler på offer, er de som får diagnosen «schizofren», men egentlig kun er misbrukt og ødelagte av USA og Illuminati.

Se bare her, i kapittel 3:

Chapter 3: Science No. 3 The Use of Drugs

The science of Pharmacology (drugs) has given the Programmers a vast array of mind-altering and body-altering drugs. Some of the drugs are not used to directly alter the mind, but to change the body (make the skin burn), or make the person vomit, or some other reaction that can be harnessed to further their nefarious programming goals.

A. Drugs Used for Mind Control

The CIA/Illuminati programming centers have more than 600-700 different drugs at their disposal. The following is a partial list of the drugs available for their mind-control (aka MK-Ultra Programming). They can make a person feel like he is in heaven, or burning in hell. The drugs are at times used with elaborate light, sound and motion shows that produce whatever effect the programmer wants to produce.

Så kommer er kjempelang liste med dop, og hva det gjøre med deg. Her er noen eksempler:

 2-GB (aka CBR, this is a strong hallucinogenic which also helps telepathic communication)

Anectine (succinylcholine, a strong muscle relaxant that makes one feel suffocated and drowning. The person feels terror at thinking he is dying.)

Ecstasy (aka XTC, Adam, MDMA, this is an illegal designer drug, but it’s used by the government & cult programmers. Empathogens, like Ecstasy, enhance trust between the recipient & the programmer. It’s effect lasts for several hours).

LSD-25 (Used to program alters to cut their veins; they want to end their nightmare by cutting what seem like white rivers w/ black threads or other scary delusions. Can cause psychosis & other effects. It’s used in small amounts for interrogations. Its active ingredient is psilocybin which can create anxiety & a fear of death)

Pheactin  Phenamine  Phenolic acid (injected into expendable children’s hearts to kill them)

Pantocaine, Pantopone, Parahyx  Paraldehyde (hypnotic sedative, produces sleep in 15 mm., has a strong odor & disagreeable taste)

Og sånn fortsetter det i hele boka, med det ene eksempelet etter det andre på mishandling, mystisk oppførsel og forferdelige rike menn med makt. Barn i Kina er spesielt utsatt, stakkars. Og vet du hva? Jeg synes ikke det der er spesielt trivelig gjort. Jeg har derfor to forslag:

1) at Illuminati og CIA slutter med det tullet der. Det er ikke pent å dope ned folk ufrivillig, selv om det er hemmelig.

2) at  forfatterne av boka, Fritz Springmeier & Cisco Wheeler,  slutter å skrive masse vås som skremmer vettet av folk som kun ville skrive om et lite museum i et oransje murhus.

Prestasjonsangst

Jeg har fått prestasjonsangst. Skikkelig prestasjonsangst. Nå er det flere (det er lov å skrive flere når det er mer enn én. For eksempel to) som skal komme på besøk til Trondheim de neste ukene, og har bedt om å bli tatt med på et artig museum. Og vet du hva? Trondheim har ikke det helt store å by på når det kommer til museum. Jeg har besøkt og skrevet om de fleste før, og det blir jo for dumt med gjenbruk. Merkelig nok finner jeg ingen informasjon om bittesmå museum i leiligheter eller kjellere her. Hva er det med folk? Er alle så opptatt av å være joviale at de helt har glemt verdien av å vise frem tilfeldige ting?

Dukker

Museumstips: Dukker = lovende. Dukker med én hånd og sokker i sandalene = EKSTREMT lovende.

Jeg satser på at besøket blir fornøyd med Døvemuseet og Sporveismuseet, for det er alt jeg har å by på for øyeblikket. Døvemuseet kjenner du kanskje igjen, hvis du har fått med deg slutten av dette innlegget (der kan du også lese om Norsk Rettsmuseum, som mener det dekker både domstolene, politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen, og forteller om lov og rett i både fortid og samtid. Det kan jo diskuteres om de lykkes med det).  Uansett har jeg fått spørsmål om de har utstillingsdukker av døve på Døvemuseet, eller kanskje til og med ekte døve mennesker, så jeg gleder meg til å se! Det burde de jo ha. Og på Sporveismuseet har vogn 29 fått ny bakplate, så jeg kan ikke forstå annet enn at det blir imponerende saker.

Jeg må lete mer etter museum i Trondheim, ass. Kanskje det er hemmelige museum her? Sånn som de utestedene i storbyer som ikke har skilt, men man må vite hvor er? Det må være noe sånt. Jeg tvilholder på håpet! (Eller så kan du jo ta i et tak og lage et museum som jeg kan komme og besøke. Jeg er ikke kravstor).

Uh-oh

last ned

Vi bruker It’s learning på jobb. Det er et e-læringssystem hvor du finner elektronisk informasjon om klasser, fag, meldinger, fravær, anmerkninger, kalendere, ja, du skjønner greia. Og det er fint og flott det, men har det ikke et rart navn?

Hver gang jeg logger på (kanskje spesielt etter noen av elevene har vært kjipe) tenker jeg at den egentlige betydningen av navnet(og den eneste betydningen jeg kan komme på, i grunnen), er følelsen en lærer får der han står foran en bråkete masse av små menneskene, og tenker:

overrasket lærer

Oh no! It’s learning!

TA ANSVAR!

Jeg er sjokkert. Virkelig. Se her:

La oss først slå fast at det der er det beste utstillingsnavnet noensinne. MEN: Er russefrakken i ferd med å dø ut?! Hva er det som skjer! Frakken bør sørenmeg ikke byttes ut med noe som helst med motor. Ser jeg en russebuss i Trondheim skal jeg personlig gjøre mitt beste for å tilintetgjøre den. Med en kjempeskarp penn, for eksempel. Men alvorlig talt, hvorfor vil ikke trønderrussen lenger ha frakk (pledd, sitteunderlag, sovepose og notatblokk i ett og samme plagg!)? Og hvorfor har jeg ikke fått med meg den utstillingen her? Og hvorfor har ingen av trønderne jeg kjenner dratt på utstillingen og gitt meg grundig referat med tekst, bilder og video? Du har frem til 9. september, og det er jo masser av tid! Trykk her for mer utstillingsinfo. Kom igjen, da. For min skyld! (alt jeg trenger er et par dårlige mobilbilder og noen setninger om utstillingen).

Jeg hadde forresten russefrakk med en strekmannversjon av meg selv, og skolenavnet påsydd med paljetter. Lekkert!

Er du gifteklar?

Det er klart takka må frem når jeg er hjemme! Jeg og mamma prøvde oss på Hardangerlefseoppskrifta vi lager på museet. Det ble supergodt (mamma er en mesterbaker som kan alt), men det var også overraskende artig. Klarer man å kjevle ei lefse slik at den blir helt rund er man klar til å gifte seg, og det viser seg at mamma ikke er i nærheten av gifteklar. Det er vanskeligere å få til kjevlingen enn det høres ut, og til mammas store frustrasjon og min store latterkrampefornøyelse, ble lefsen til mamma helt på jordet. Ah, jeg lo og lo og lo. Det er mulig man måtte være der og ikke minst kjenne mamma og pappa for å synes det er morsomt (de har vært forlovet i 26 år, men har fortsatt ikke giftet seg. Og forresten er dette innlegget selvfølgelig godkjent av min fantastiske mamma).

Her er jeg i gang. Absolutt ikke gifteklar-materiale, men i grunnen ikke så verst. Det ligner i det minste en sirkel:

Her er mamma i gang, og det begynner allerede å gå galt:

På dette tidspunktet var jeg nærmest ute av stand til å ta bilder fordi jeg lo sånn at jeg hadde lyst til å legge meg ned på gulvet og slå meg på låret. Her er resultatet (med mamma sin lefse til høyre):

HÆHÆ!

Til tross for at jeg oppførte meg forferdelig og gapskrattet mens jeg knipset bilder og hetset kjevlingen hennes, klarte hun å få frem et smil. Resten av lefsene hennes ble dessverre helt perfekte, så de gidder jeg ikke skrive om eller vise bilder av. Ganske sikker på at det er bare den første som teller.

Oi!

Se så lure de har vært med navnet på den trønderske matfestivalen, da. Oi! I og utropstegn rett etter hverandre. Likt, men opp ned. Det er så fiffig at jeg blir helt svimmel. Jeg var på samme festival i fjor også, og da koste vi oss nærmest glugg ihjel. Også i år var det skikkelig trivelig, men det skulle jo bare mangle, siden Trøndelag nå virkelig har tenkt å satse på mat for å få tak i både turister og innbyggere. Det har jeg lært ved å lese i en  engelsk brosjyre om Trøndelag som jeg fant på flyplassen, da jeg var opptatt med å late som jeg ikke la merke til Espen Lind.

Jeg stappet i meg en svele med masse sukkersmør, og brukte resten av festivaldagen på å lure på hvorfor folk kjøper pjalt når de kan kjøpe svele. Jeg skjønner det ikke. Der har vi virkelig et av livets store mysterium.

Trøndersk matfestival

I helga var jeg på Trøndersk Matfestival med Eirik og Mats (som er kreativt ansvarlig for dette innlegget), og det var så trivelig! Eiriks utsagt «det er betryggende å se at det finnes så mange trøndere» er en fin beskrivelse av hvor mange som hadde møtt opp.

På fredag hadde Ørland satt opp langbord (pyntet med tang og korn, av alt i verden) hele veien fra Olav Tryggvason og til Nidarosdomen. De serverte gratis sild til alle som ville ha, og jeg oppdaget til min store overraskelse av jeg liker sild nå. Woho! Jeg tror målet med kvelden var å få folk til å flytte til Ørland, men fokuset ble nok mer på silda og artistene. Det hadde kanskje vært en idé å velge et annet underholdningsinnslag enn musikk neste gang, for det kan virke som det ikke bugner over av musikktalent på Ørland. Hvis ikke de går for den trivelige ‘syng med den stemmen du har’-innstillingen. Den er jeg jo veldig for.

På lørdag var det matboder over hele Trondheim sentrum. Vi koste oss nærmest glugg ihjel, med blant annet trøndersk sjømat, pjalt, gomme, lefse, lapper og sjokolade. Hvis du ikke vet hva pjalt er, trenger du ikke være så flau. Bare litt. Jeg visste heller ikke det, nemlig, men jeg har nå smakt det, og synes det smakte som en hardere og tørrere versjon av lapper. Så har du valget, velg lapper. Det gjorde i hvert fall vi:

Jeg fikk streng beskjed om å informere om at Eirik tok dette bildet. Neste gang kan du kanskje si ifra hvis jeg lukker øynene?

Bortsett fra maten, er noe av det beste med en Trøndersk Matfestival navnene på maten, rettene og bodene. Her er et utvalg:

Den siste er vel ikke så original, men tar det igjen i trivelighet! Så neste sommer vet du hva du må gjøre: Kom til Trøndersk Matfestival!