Jeg har tid til å jogge rundt

Jeg er sjuk. Det liker jeg ikke. Mulig dette er noe av grunnen til at jeg nå kommer med et grinete innlegg. For noen dager siden måtte jeg og febersvetten min på butikken. På vei ned bakken, ble jeg møtt av mengder med svette 40-åringer som løp mens de kastet plastkopper vilt rundt seg. Det viste seg at Trondheim triatlonklubb hadde lagt deler at triatlonet sitt til Bakklandet, med svingen ved huset mitt som drikkestasjon. De brukte fortauet som løpebane, og ble ekstremt oppgitt over at vanlige mennesker våget å bruker fortauet til å gå på, når triatlonklubben helt tydelig hadde markert med hvit spray at dette var deres løpebane. Alle uten tights måtte vandre ut i veien, for biler føltes mye mindre truende enn senete menn med pulsklokke.

Det gjør meg så rasende. Ikke fordi jeg hater triatlon, men fordi det forventes at denne typen ekstremtrening skal imponere meg. Jeg burde visst forstå hvorfor det er viktigere at Kåre på 47 får løpe i rett linje enn at jeg får gå trygt på fortauet til butikken. Men det går jeg ikke med på. Mulig Kåre har trent lenge til dette triatlonet, men det at Kåre aldri kan levere barna sine i barnehagen fordi han må løpe 1 mil hver morgen før jobb gjør meg ikke imponert, det gjør meg oppgitt. 

Hvorfor er det så imponerende med folk som jobber kjempehardt for å bli best i én ting? De bruker jo store deler av livet sitt på denne ene tingen, for guds skyld. Det er galskap. Kjedelig galskap som har spredt seg blandt folket i rasende fart. Plutselig skal alle bli best. Noe jeg har blitt advart mot skremmende ofte nå som jeg er ny lærer, er foreldre med ambisjoner om Champions League for gutta sine. Fotball over skole. Det er så absurd at jeg blir helt svimmel.

Det kan da umulig være bare jeg som er lei av at nyhetene utsettes på grunn av fotballkamper, at Birken kan settes på CV-en som en relevant prestasjon for konsulentbransjen, og at avisene fortsatt skriver saker om at en skiløper kjørte i fylla i mai. Jeg vil bare påpeke at mai er 3 måneder siden. Det er nok nå, Adressa

Men det her betyr ikke at jeg hater idrett. Jeg kan godt kose meg med en RBK-kamp og blir kjempeglad når Johaug vinner et skiløp. Jeg mener likevel det er fullstendig absurd å se på disse menneskene som forbilder. For ikke nok med at det høres ekstremt kjedelig ut, men det er også imponerende egoistisk å vie livet sitt til seg selv og denne ene hobbyen. Et forbilde burde da vel være alt annet enn en person som bruker store deler av  livet sitt på å dyrke seg selv. Idretsstjerner er ikke forbilder. Sykepleiere er forbilder.  

Med fare for å høres ut som Per Fugellis ekko, vil jeg slå et slag for å være gjennomsnittlig. Selv om jeg ikke er hobbyekspert, vil jeg påstå det er sunt og bra med mer enn én hobby. For meg høres det mye mer fornuftig ut å være helt ok i innebandy, baking og spikking, enn å bruke all fritid på å forberede deg til neste maraton. Og jada, jeg vet det er sunt å trene. Men du lever nok akkurat like lenge om knærne dine slipper den 6. løpeturen på asfalt i uka, skal du se. Jeg jogger litt selv, og kan informere om at det er fullt mulig å løpe uten forventninger om at andre mennesker på fortauet skal flytte seg fordi jeg har mål å nå og mennesker å slå. Jeg har tid til å jogge rundt. 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s