Takk for sist

Innrømmelse: jeg blir superstressa av folk som takker for sist. Denne «takk for sist»-greia er ikke noe jeg har trengt å forholde meg til så lenge. Det var først da jeg reiste til Oslo jeg ble utsatt for dette rare fenomenet, og da jeg kom tilbake til Trondheim har alle begynt med det her også. Mulig trøndere har drevet med det til alle tider her også, men det er jo ikke sånt man sier til barn og unge. Heldige, heldige smårollinger.

La meg prøve å forklare hvorfor. Jeg er en klumsete person. Jeg faller og søler og gjør pinlige ting. Så kommer det folk bort til meg etter jeg ikke har sett dem på en stund og sier «takk for sist» med sånn lur, glad stemme. Folk sier det alltid på den måten. Og da blir jeg stressa. Hva skjedde da jeg møtte deg sist? Hvorfor ser du så lur ut nå? Så går hodekverna da, vettu. Så klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert pilla meg i nesa mens jeg knuste en vase fra 1600-tallet da vi møttes sist, og nå ler denne personen som en gærning innvendig.

Og hvorfor sier folk egentlig «takk for sist?». Mange virker jo som de sier det uansett hva vi gjorde sist vi møttes. Jeg synes det er så rart. Du trenger ikke takke meg for at vi møttes på bussen. Det er ikke en opplevelse man trenger å takke for. Og med mindre målet er at vi skal huske alle gangene vi møter alle vi kjenner til enhver tid, så må vi bare slutte med det her. Slutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s