Husker du innlegget hvor jeg skrev at jeg ble forvirra over Aftenpostens anmeldelse av isen Moodi? De mente den var for søt, men syrlig og med et kunstig og artig utseende. Jeg har nå smakt den:

Jeg hadde ikke anledning til å ta bilde av isen flott dandert på et bord i dagslys, omringet av blomster og lovehearts, som de proffeste bloggerne. Jeg er faktisk aldri i situasjoner hvor det lar seg gjøre, dessverre. Men jeg fikk lyst på is og spiste den i bilen utenfor Kiwi, på vei hjem fra ungdomsskoleavslutningen til lillebroren min. Lillebrors flotte skulptur fra sløyden fungerer derfor som bakgrunn. Og mine vinterbleke lår, selvfølgelig. Blir ikke stort bedre enn det.

Og her kommer endelig anmeldelsen av isen: både smak, farge og utforming får 2. Nå som jeg har blitt lærer som til og med har prøvd seg som sensor på eksamen så gir jeg kun rene karakterer. Såvidt ståkarakter til Moodi, altså. Eneste som trekker opp er størrelsen på isen og forholdsvis grei innpakning. Og tanken, da. Tanken å kombinere saftis og fløteis er jo strålende god.