Det her skjedde med meg i går, og føyer seg fint inn i rekka over ting som har gått fullstendig skeis denne uka:

Og jeg var ikke Elaine eller Jerry. Neinei, jeg var den kjedelige gjesten, og personen jeg snakket med byttet ut hodeklapping med miming. Jeg kan nå med erfaring meddele at en samtale ikke går lettere når den man snakker med  mimer til folk rundt seg for å reddes fra samtalen når han tror du ikke ser på. Siden jeg plutselig befant meg i en Seinfeld-episode gone bad og innså at jeg ikke engang er protagonisten i mitt eget liv, gjorde jeg som alle andre biroller: forsvant etter et par replikker.