I går trodde jeg at jeg skulle dra på kino og spise middag med Siv og Eirik. Det skulle jeg ikke.  Siv hadde nemlig arrangert overraskelsesfest for å si ha det bra før jeg drar til Trondheim. Det var fantastisk hyggelig, og gjør det tydelig at det er galskap å reise fra alle vennene sine.

En liten avsløring: jeg er nok ikke til å stole på i krisesituasjoner. Da jeg åpnet døra og alle ropte OVERRASKELSE, reagerte jeg ved å hoppe bak døra med et ukontrollert hyl. Jeg er altså en av de som stikker av og gjemmer meg når det skjer noe skummelt. Men uansett, etter det verste sjokket ble jeg frykelig glad, og jeg gikk rundt og skalv og  hyperventilerte en god stund før jeg måtte gå over til å konsentrere meg om å ikke gråte. Vi fikk gått rundt Paris Hilton mens vi sang julesanger en siste gang, spist god mat og kake, og så fikk jeg klemmer i fleng. Jeg fikk til og med skværet opp med Ida angående julebrusdiskusjonen. I år, som i fjor, blandet vi brus, og ble enige om at brun julebrus er best.

Jeg klapper meg selv på skuldra for at jeg klarte å holde tårene unna.  Turen hjem teller ikke, for da var det ingen jeg kjenner som så meg. Sånn er reglene. Det at jeg måtte bære med meg en gave på over en meter, pakket inn som en gigantisk rød karamell, gjorde at jeg var litt av et syn der jeg ruslet mot Grønland. Men tusen takk. Tusen tusen takk. Vet du hva jeg skal spandere på dere nå? Et sånt: <3. Og det skjer ikke ofte. Nå er det snart Trondheim som gjelder! Det kan lett gå godt, som tanta til Siv sier.