Er det bare meg, eller har disse små hverdagsgledene plutselig tatt over verden? Alle blir så glade for de minste ting. Jubling over nybakt brød og brunost til frokost, knirkende snø på bakken, en god kopp med te. Jeg blir helt stressa. Jeg vil også bli glad for alle de små tingene i hverdagen, men jeg har da virkelig ikke tid til å gå rundt å legge merke til alt. Det hadde jo blitt et følelsesbonansa uten like hvis jeg skulle bruke store deler av morgenen til å juble over sol og frisk luft. Eller lyden av regn. Vi lever på jorda. Det er vær her. Og er disse hverdagsgledefolka virkelig så lykkelige hele tiden? For da får jeg vel heller slutte å klage og slenge meg med. Det virker jo fint å kunne redde dagen ved å lukte på ei biblioteksbok. Og gudene vet at det finnes nok bilder som oppfordrer meg til å stoppe opp og ta hverdagen inn over meg.

Jeg er ikke helt overbevist, og slår et slag for helheten. Den er viktig, den.