Jeg har noe jeg må innrømme. Jeg kommer ikke til å klare å slutte å blogge. Det er jo så koselig å skrible litt innimellom! Og det, blanda med at Siv har truet med å gjøre onde, onde ting hvis jeg slutter, gjør at jeg skal prøve det ut også i Norge. Men ta det med ro, jeg kommer ikke til å skrive noe særlig om folk jeg kjenner. Det blir jo bare rart. Dette blir nok heller et sted for å lese om den rare mannen på banen, den teite dama på butikken, eller, ja, du skjønner tegninga.  Jeg kommer nok ikke til å si ifra på facebook hver gang jeg oppdaterer når jeg kommer tilbake, så da får du heller abonnere eller stikke innom i ny og ne, hvis du er interessert i å lese.

Nå over til Egil. Det er jo viktig å få inn mest mulig info om ham nå, før jeg drar. Jeg fikk ikke sove i natt. Ikke i det hele tatt, faktisk. Det er sol hele tiden, og jeg har hvite gardiner, pluss at jeg var alt for opptatt med å stirret om kapp med den grusomme kleshaugen på senga til å sove. Men hva hørte jeg, der jeg lå lys våken klokken halv fem om natten? Noe helt vanvittig. Det er faktisk så uvirkelig at jeg ikke helt tror på det, selv om jeg er 100% sikker på at det er det jeg hørte. Nemlig at Egil gikk ut av rommet sitt, inn på kjøkkenet, og tok seg et glass COLA! COCA COLA! EGIL! (det står en 2-liters colaflaske på kjøkkenbenken som bråker fælt når den åpnes). Hva er det som skjer?!  Sist amerikaneren, lykkelig uvitende om Egils matvaner, spurte om han ville ha litt brus, fikk han virkelig gjennomgå. Men nå drikker han det altså frivillig. Jeg skjønner ingen ting. Kanskje det her er noe han har drevet med hele tiden? Har han et lager av usunn mat som han gafler i seg i hemmelighet på natten, for så å dømme og kritisere paprikaskallspisere på dagen? Lever han et matdobbeltliv som jeg nå har avslørt? Er det et tegn på at jeg burde dra hjem at jeg lager lange teorier om Egils matvaner? Sannsynligvis. Men klarer jeg å slutte å tenke på det? Nei. Jeg har faktisk tenkt på det i nesten hele dag.

Mens jeg gikk rundt i byen og funderte på hvor Egil har gjemt baconet, var jeg innom en bildeutstilling av Sigurður Guðmundsson (veldig kul) og en bruktbutikk eid av en gammel dame som hadde boomblaster og ikke var redd for å bruke den. Og nå spiser jeg, som planlagt, verdens beste ostekake. Det har altså vært en flott dag. Selv om jeg gleder meg fælt til å dra hjem, kommer jeg virkelig til å savne Reykjavik, altså. Sånn skikkelig. Men det skal jeg skrive mer om på fredag. Nå må det skrives mer på feltrapporten!

Men først et helt tilfeldig kort:

Man burde gi flere kort. Til alle anledninger.