I dag måtte jeg bruke Reidars ringeklokketelefon og til min store overraskelse fungerer den fortsatt. Han var til og med på kontoret, så da fikk jeg betalt husleien. Han kunne fortelle at han skal til Praha og jobbe på hotellet sitt til onsdag (si ifra hvis dere trenger informasjon om hvor man ikke skal bo i Praha) og kunne gjerne kjøpe med noe til meg på vei hjem. Alternativene mine var vodka eller sigaretter.  Jeg fikk overbevist ham om at jeg verken trenger sigaretter eller vodka, noe han syntes var helt uforståelig. Etter enda en samtale om «tickets» fikk jeg spurt hvordan det går med internett. Det visste han ikke noe om, og kom med en lang historie om en mann som skal fikse strømmen. Det kan altså virke som om jeg må se langt etter internett.

Nå har jeg snart vært her i to måneder og lurer på om jeg begynner å nærme meg den her krisen veilederen min snakket om. Jeg bytter nemlig på å like eller hate prosjektet mitt flere ganger om dagen, noe som fører til ekstreme humørsvingninger med innslag av panikk. Ting går fra å være kjempefint til å være forferdelig på få sekunder, og det er fryktelig slitsomt. Nå sitter jeg på universitetsbiblioteket og irriterer meg grønn over alle de ekstremt unge menneskene som sitter og tygger tyggis. Greit, det er bare 3 som tygger tyggis, men de sitter ved siden av meg og er eksepsjonelt irriterende. Lukk munnen. Og det er ikke greit å ha på lyden på mobilen her. Spesielt ikke når man har en Nickelback-sang som ringetone.