Nå er det bare 2 uker til jeg har bursdag! Hjelp, så fort tiden går! Jeg har rukket å bli ferdig med nivå 1 av språkkurset og på mandag startet jeg på nivå 2. Det var mange av de samme  trivelige menneskene, men det var også noen nye fjes. Jeg tror det er bare på språkkurs man kan finne så forskjellige folk samlet i samme rom.

To av de nye medlemmene er verdt å nevne.  Han ene heter Gido og er fra Finland. Han er ca. 40 år, høy, skalla og har noen svært tøffe arr i ansiktet.  Han har fått for seg at jo høyere han sier svaret, jo lettere er det å forstå. Siden det han sier ikke engang minner om islandsk, blir volumet veldig høyt før han i ekstrem frustrasjon gir opp og roper svaret på engelsk. Læreren vår, Harpa, er kjempekoselig og prøver så godt hun kan å forstå, men det er håpløst. Gido sitter ved siden av jenta som snakker så lavt at jeg ikke aner hva hun heter. Hun er bare 18 år, ekstremt sjenert, og kan verken islandsk eller engelsk. Harpa har prøvd å få henne til å forstå at hun burde bytte til nivå 1 men det vil hun tydeligvis ikke. Hun har naturlig nok ofte vanskeligheter med å svare, siden hun aldri skjønner hva vi driver med, men heldigvis har hun Gido ved siden av seg. De fungerer overraskende bra sammen. Gido bøyer seg ned og prøver å høre hva hun sier mens han høyt sier det han tror han hører. Det blir som en absurd versjon av hviskeleken, hvor ordene er en blanding av kurdinsk, islandsk, engelsk og finsk. Han passer virkelig på henne og gir henne ofte oppmuntrende smil og kommentarer. Det gjør ikke så mye at de bruker ekstremt lang tid på å svare, for de er så søte sammen.

Jeg har begynt å strikke igjen, og den gangen har jeg virkelig troen på at jeg skal få til det her. Jeg har startet enkelt, med en hals. Islandsk ull er billig og utrolig bra, og jeg har funnet en kjempefin farge. Det er til og med gress i garnet noen ganger. Det føles proft det. Målet er å bli kjempeflink til å strikke ullsokker og islandsgensere. Mamma er jo mester på ullsokker, så jeg skal sørge for å få meg et skikkelig kurs når jeg kommer hjem. Heldigvis kjenner jeg flere her som er veldig flinke så jeg får en del hjelp før jeg kommer hjem også.

Det er utrolig mye som skjer i huset for tiden. Til tross for at tatoveringsmannen er borte og Olga har dratt til Moskva så føles det som om vi er flere enn noen gang. Egil slutter aldri å prate, og har begynt å ta med seg en fransk kompis hjem som liker å stå i gangen utenfor rommet mitt og synge franske sanger. Det er fint med et alternativ til Akon, men jeg kunne ønske alternativet ikke var så merkelig.

I dag da jeg lagde meg middag kom Egil og fortalte meg meningen med livet. Det er det aldri noen som har gjort før, så det satte jeg selvfølgelig pris på. Han sa at hvis noen hadde spurt ham (jeg vil poengtere at ingen spurte) om hva meningen med livet er, ville han sagt at det er å se på folks ”feeding habits”. Siden jeg sto der og puttet litt grønnsaker i en suppepose følte jeg meg ikke spesielt lur. Han bruker mye av sin tid på å studere matkultur, og ser på hvor i verden folk er glade og pene. Han har funnet ut at det er en sammenheng mellom hva folk spiser, hvor pene de er, og hvor fornøyde de er. Vinnerne er Asia. Ganske mange vinnere, altså. Folk burde spise mye mer grønnsaker, og ikke minst ris. Ris er fantastisk sunt og hvert måltid burde bestå av minst 80% ris, mener han. Han synes også folk spiser alt for ofte. Personlig klarer han seg med ett måltid om dagen, for det er så mye næring i ris. Siden han er liten og tjukk, og alltid lager seg middag klokken 11 om kvelden er det noe som skurrer her, men for all del.

Jeg har bestemt meg for å gå tilbake til å kalle Ragnar for Reidar, forresten. Jeg er så vant med å tenke at han heter Reidar at det blir helt rart å skrive om denne Ragnar. Han var selvfølgelig innom huset igjen i går, og kunne fortelle at vi skal få internett neste uke. Woho! Jeg tror det betyr at vi får internett om to eller tre uker, men bra er det uansett. Og det vil gjøre huset ”much more cool”, mener Reidar. Han skal få jobbe litt for å få dette huset kult, men hvis det er målet hans gleder jeg meg til å se hva han har tenkt å gjøre fremover.